utoyahelvete

Gråe dager

Thu, 23 May 2013 00:46:49 GMT

Jeg har ikke ord på hvor sliten jeg er.

Jeg kan smile og le så mye jeg vill. Jeg kan reise og feste så mye jeg vill. Jeg kan være omringet med verdens beste gjeng og likevell kjenne inni meg hvor lei meg jeg faktisk er.

Jeg skjønner at det er er problem. Jeg skjønner at noe ikke stemmer inni meg når jeg hele tiden de siste fire dagene har hatt tårer i øyene mine, konstant.

Jeg skulle ønske, jeg bare kunne ta ut smerten. For en dag. Fordi jeg kjenner det dypt. Jeg kjenner det skikkelig tungt inni meg.

Jeg sitter nå omringet med 9 skikkelig gode kompiser. Venner jeg stoler på. Venner som har endret sin døgn rytme pga meg fordi jeg ikke tørr å sove om nettene. Venner som er her for meg 24/7 uansett hva. Venner som har stått imot mine humørsvingninger som ingen vill tro.

Men likevell, så kjenner jeg noe skikkelig tungt inni meg. Jeg kjenner det gjør vondt faktisk. Jeg kjenner at hver gang jeg trekker pusten hardt så gjør det vondt i hjertet.

Det er under sånne kvelder at jeg lurer på om ting noen gang kommer til å bli bedre. Det er under sånne kvelder at jeg ikke klarer selv å finne ord på hvor tungt det er inni meg. Det er under sånne kvelder at jeg ser hvor mye dette kommer til å prege meg.

Jeg tenker dypt. Jeg har tatt på meg headsettet og hører på Tripple D ft Nicokz - dedikert til ofrene 22.07. Ingen plager meg. De vet at jeg sitter nå i mine egne tanker.
Så da tenker jeg dypt mens jeg hører Tripple D sier "prøv igjen. Prøv igjen. Prøv igjen. Reis deg opp"
Jeg tenker på alle disse menneskene, som har slitt sånn som jeg gjør nå, igjennom hele sitt liv.
Som har slitt og enda sliter med traumer og andre depresjoner.
Jeg bøyer meg i støvet for alle dere som den dag i dag står oppreist, og jeg ber dere som tenker det verste å få hjelp. Det er kanskje ikke så lett men et lite skritt i den retningen er er skritt i den riktige retningen.

I går, var det 1 år og 10 mnd siden alt skjedde. Og likevell, så sitter jeg og gutta alltid og snakker om det som at det skulle skjedd for en mnd siden.
De forteller meg alltid hvor de var da alt skjedde. De fleste av de var sammen med Robin, da Robin fikk meldingen min og prøvde å ringe meg men da var jeg allerede på svøm.

Da kjenner jeg ekstra mye på det. På det tunge inni meg. Det jeg ikke finner ord på. Det som gnager men som noen ganger ikke plager meg i det hele tatt.

Jeg vet ikke om det er sorgen eller om det kanskje bare er alt. Om det er alt fra første skuddet til å savne hver enkelt person som jeg har mistet. Jeg vet ikke noe, og det gjør ikke psykologen min heller. Hun sier helt ærlig at dette er vanskelig og at hun ikke vet hvordan hun skal guide meg. Da føler jeg at jeg er litt alene igjen, litt på vill vei. Fordi, selvom jeg har tilgang til all hjelp jeg trenger, så kan ingen hjelpe meg så mye som meg selv.

Nå har jeg byttet sang. Hører på Tripple D ft Razmara - 22.07
Og nei, selvom alt ikke er bra, og alt ikke klinger med beaten. Så går jeg tilbake i en tid, og det er de sangene som kommer meg nærmest følelsene mine. Det er sanger som jeg kan lukke øyene mine og se tilbake på hele samholdet. Alle rosene, alle klemmene, alle de gode ordene. Alle tårene, alle smilene.

Såret mitt er så åpent. Det har vært åpent lenge. Og jeg føler at om jeg ikke tenker på 22.07 så kommer det i tankene uansett. Jeg føler at jeg er ferdig med sorg men så slår det meg så hardt noen ganger. Såret mitt får aldri fred. Jeg får ikke lukket det 100%. Og da spør jeg meg selv og dere, er det sånn det er? Er det sånn å gå igjennom noe så traumatisk? At såret alltid kommer til å være 99.7% åpent?

Fordi hvis svaret er ja, så må jeg bare forberede meg. Fordi det er en av tingene jeg har trodd at jeg kommer til å klare, nemlig å bli meg selv. Å bli samme gamle Emma, 100%. Men om såret mitt aldri kommer til å lukke seg så kommer jeg aldri til å bli 100% Emma, og da må jeg slutte å lete etter gamle meg.

Jeg skulle ønske. Så mye. Men mest av alt, å fjerne den tomheten. Den smerten. Den byrden. Det jeg ikke vet hva er en gang. Vill bare få det bort. Nå.

De gangene

Sat, 04 May 2013 22:16:55 GMT

Det er vanskeligst å reise seg fra sengen fordi jeg bare ønsker å ligge der og aldri gå ut.

De gangene jeg holder på å bli gal av og smile og leke lykkelige til alle sammen.

De gangene jeg kjenner tårene presser på og jeg må bite meg i kinnet for å holde de igjen.

De gangene jeg ikke klarer å holde tårene igjen og det bare drypper i tårer, så jeg må snu meg rundt eller gå ut/gå vekk fra andre.

De gangene jeg savner stemmene til de jeg har mistet.

De gangene jeg ser på gamle bilder, i flere timer og kjenner det gjør vondt.

De gangene jeg kjenner at hodet koker og tankene renner som en foss.

De gangene jeg vill melde meg ut av alt som har med verden å gjøre.

De gangene jeg er lei av følelser, og vanskeligheter.

De gangene ikke en gang psykologen forstår hvorfor jeg tenker og føler som jeg gjør.

De gangene forpliktelser "tvinger" meg til å tenke på andre hverdagslige ting, og dra meg ut av huset.

De gangene redselen kommer kjapt innpå og skremmer meg like mye hver gang.

De gangene ingen forstår.

De gangene musikk hjelper meg å sortere tankene mine, og notat på mobilen er min bestevenn.

De gangene jeg vill bare reise bort og være borte lenge.

De gangene jeg savner ordentlig tider med smil og latter.

De gangene jeg blir irritert over enkelt mennesker som bare "driter" i livet sitt og ikke vet hvordan man skal verdsette det.

De gangene jeg får sinne problemer.

De gangene jeg ikke får sove.

De gangene materittene tar over.

De gangene traumene tar meg tilbake.

De gangene jeg innser hvor mye jeg har forandret meg og hvor mye alt dette har forandret meg.

Jeg kunne holdt på sånn her lenge, og jeg kjenner at jeg er lei av å føle sånn og tenke sånn. Men likevell den dag i dag så får jeg høre fra psykologen "det ordner seg. Snart 2 år, det er ingenting. Prosess tar tid"

Vell; jeg begynner å gå tom for tid. Jeg trenger forbedringer ASAP. Jeg trenger litt gode tegn så fort som mulig, hvis ikke så lurer jeg på hvor mye det er igjen av håpet mitt.

Skulle ønske alt aldri skjedde. Enkelt og greit. Jeg er 20 år, jeg burde være i min beste fase nå, jeg burde ikke ha noen større bekymringer enn om jeg har nok penger til å kjøpe det tøyet jeg ønsker meg, eller at han jeg er keen på ikke er så keen på meg. Fuck dette.

1 år og 8 mnd

Fri, 22 Mar 2013 14:55:20 GMT

Det er helt sinnsykt å tenke på, at om ikke lenge til så er det TO år siden.
To år siden en tok med seg grå kuler og ville alle oss vondt.

Det er snart to år siden jeg hoppet uti det dype kalde vannet mens regnet plasket ned. Det er snart to år siden jeg nesten litt hysterisk prøvde å få tak i politi sentralen og de hjemme.

Det er sykt å tenke på at det snart er to år siden og traumene fortsatt er her. At jeg fortsett våkner opp mitt på natten og kjenner kald svetten, at jeg fortsatt kjenner hjertebanket ekstra mye, at jeg kan lukke øyene mine og kjenne etter hvordan regnet ramlet ned den dagen og hvor kaldt det var i vannet, at jeg kan lukke øyene og fortsatt se menneske skygger løpe forbi meg rundt i skogen. At jeg fortsatt kjenner det gjør vondt i hjertet mitt når jeg savner de som ikke er her, at jeg kjenner de varme tårene på kinnet mitt som triller ned mens jeg desperat prøver å huske latteren til Mona, Hanne, Tore osv.

Det er sykt å tenke på at livet forandret seg så fort, at alt snudde midt ute i det blå. At jeg som trodde at det verste jeg hadde i livet mitt da var kjærlighetsproblemene mine.
At en mann skulle ha så mye makt over livene våre, både før og etter, hadde jeg aldri trodd i lille trygge Norge.

Sorgen og traumene er noe som bærer meg videre. Men likevell så tar jeg enda mer vare på livet og det jeg har. Jeg smiler ekstra mye når jeg kan og når noe gjør meg lykkelig i øyeblikket. Jeg klemmer mer. Jeg gråter mer. Jeg ler mer. Jeg kysser mer. Jeg forteller mer enkelt mennesker som står meg nært hvor glad jeg er i dem.

Fordi plutselig en dag, så kan alt snu. Og da er det for sent å tenke på alt og alle. Når du ser livet ditt går forbi øyene dine så er det da forsent å angre på ting og for sent å tenke på hvem du skulle sagt du var glad i.

Det er sikkert vanskelig for mange å tenke seg at livet snu så fort og det er nok sant som de sier at du ikke skjønner det før det skjer deg selv men likevell, så ønsker jeg at alle skal ta vare på alt da har og tenke seg godt om.
Det er ikke tid til å krangle for små ting og være uvenner i 10 år, det er ikke tid til å hate og lage misnøye.
La oss heller ta vare på det vi har og hvis noe eller noen faller bort så har man bare lært en ny ting i livet.
Bit i det sure eple og gå videre, det er surt der og da men du setter pris på det i framtiden.

Aldri, aldri ta livet for gitt.

Tilbake

Mon, 25 Feb 2013 23:40:28 GMT

Til samme gamle trakter. Dette suger.

Jeg har hatt en av de lengste periodene med lykke, altså med en god følelse for livet. Noe jeg setter så pris på. Men etter å ha kommet hjem fra Madrid og Amster, så bare har ting gått nedover.

Jeg har humørsvingninger igjen og er lei. Lei av mennesker og for min egen del vell jeg bare melde meg ut av verden.

Har begynt å gråte igjen,unødvendig. Gråt på flyplassen fordi jeg måtte ta ut to kilo fra bagasjen, gråt fordi jeg måtte gå selv til butikken, gråt fordi jakken min ble ødelagt. Det er ikke normalt, det irriterer meg.
At jeg har blitt sååååå følsom IGJEN.

Har snakket med psykologen min, har fått en ukontrollert sinne inni meg. Det er sånn at jeg blir redd for meg selv. Jeg vill ta andre mennesker i strupen hvis jeg ikke får det som jeg vill. Så skal få kommet meg på er mestringskurs eller hva hun kalte det.

Det eneste positive midt oppi alt dette (sier psykologen) er at jeg ser disse problemene selv. Jeg vet jeg sliter og jeg gjør noe med det. Eller prøver ihvertfall..

Skal bli deilig å reise til Oslo snart igjen, psykologen min sier at Kristiansand er en trigger for meg, at jeg føler meg kvelt av mennesker som bryr seg om meg, noe som hun syntes er merkelig fordi jeg var ikke sånn første perioden, men jeg har utviklet meg annerledes ting.
Så- selvom jeg føler meg mindre trygg i Oslo, så gleder jeg meg til å komme meg bort.

Skulle ønske jeg kunne låse meg inne i en uke, eller to, men neida...

Livet smiler

Thu, 07 Feb 2013 21:40:37 GMT

Har det ganske greit for tiden. Ting går min vei,er omringet med fantastiske mennesker og trives.

Setter bare mer og mer pris på livet, dere aner ikke!

Fantastisk opplevelse

Tue, 29 Jan 2013 13:01:41 GMT

For ca 4 dager siden så dro jeg fra Sverige tilbake til Oslo.

Jeg hadde vært i Sverige fra torsdag - lørdag for å holde foredrag om 22.07. og hva Utøya var før og hvordan planene er nå fremover.

Torsdagen så snakket jeg til en ca 150 mennesker som kom frivillig og hørte på. Fredagen så holdt jeg ca en times foredrag for flere forskjellige klasser.
Fredag kveld gikk til ut og spise i fine Linkøping med flotte jenter også bærte turen hjem på lørdag morgen.

Må bare fortelle at dette var noe av det fineste og koseligste jeg har vært med på en stund.
Det var fem jenter som organiserte dette og som hadde gjort en helt fantastisk jobb!
Jeg ble så godt tatt imot av de og av klassene og generelt hele skolen. Jeg er så takknemlig for at jeg fikk muligheten til å komme og skulle ønske jeg forklart dere med riktige ord hvor flott det var!

Etter tre forskjellige grupper på en time hver så blir man fort veldig sliten, spesielt når man snakker om og om igjen om noe så tungt og noe som man nesten har glemt litt i detaljer. Men jeg ble så tatt vare på at det faktisk gikk bedre enn jeg trodde.

Jentene har også samlet inn 2000 kroner til Utøya-fondet, noe som er fantastisk!

Så, til dere jenter, om dere leser dette:
TUSEN TUSEN TAKK!! Tusen takk for at dere har gitt meg gode minner, tusen takk for noen fantastiske dager og tusen takk for at dere er så fine! Gleder meg masse til dere kommer til Norge!

Og hvis noen fra klassene eller fra forsamlingssalen leser:
Tusen takk for oppmøtet, takk for respekten og takk for at dere lyttet på meg! Takk for samholdet og takk for kjærligheten jeg følte. Sverige er bra!

Nå sitter jeg i bilen på vei hjem til Kristiansand etter å ha vært på cruise til Tyskland og gleder meg mye til å komme hjem. Vært bortreist i nesten to uker nå- så det er sant som de sier, borte bra- men hjemme best!

Livet for tiden er varierende, jeg har det bra men kjenner jeg også er sliten. Skal bli godt med noen dager hvor jeg kan slappe av før årsmøtet til Vest-Agder AUF begynner!

Fikk dette fantastiske fine smykket av jentene! Og hvis dere ser over på bildet mitt Nr to, av Utøya, også snur og vender litt på bildet av smykket så ser dere at Utøya og smykket likner på formen? Ikke bare meg som ser det? Gud så fint!

Fineste jentene!! <3 savner dere :)

Søvn og lei av ting

Thu, 17 Jan 2013 02:21:49 GMT

Klokken er 03.21 og jeg får ikke sove.
Jeg er ikke i nærheten av å være trøtt, øyene mine er lys våken men jeg kjenner kroppen skriker etter søvn, jeg er så sliten.

Har ikke krefter til noe, har ikke krefter til å dra plasser og gjøre ting.
Har mistet helt motivasjonen for å gjøre noe som helst, frister helst ikke å være med venner eller familie, kun alene. Sitte på min to seters sofa, i fake-pels pleddet og bare kose med katten.

Har forresten fått meg en katt, noe som jeg av en eller annen grunn er skikkelig glad for nå i ettertid. Føler meg så trygg, selvom jeg vet at det ikke er den beste beskyttelsen. Men, okei, det høres sykt ut, men jeg liker å ha den her fordi da kan jeg snakke til den, så når jeg blir redd eller innbilder meg ting så kan jeg snakke til den og roe meg selv ned.

Men over til søvnen, jeg har hatt mange forskjellige perioder når det gjelder søvn, men denne gangen så er det noe nytt. Jeg sover ikke på natten og ikke på dagen, så går det sånn noen dager også plutselig så sovner jeg tilfeldigvis på sofaen i to-maks tre timer, også er jeg oppe og går igjen i flere dager.
Er skikkelig merkelig, og det føles helt.. Forferdelig!

Har null rutiner og klarer ikke å holde livet mitt helt på beina. Har vært borti flere dager hvor jeg bare har brukt til å sitte i mørket og tenke, nesten fordi jeg føler jeg trenger det, eller at det er på tide å tenke litt igjen.

Legen sier at jeg må bare lære meg å komme inn i rutiner til søvnen, men det var vist lettere sagt enn gjort.
Kan ligge på sofaen i flere timer men klarer fortsatt ikke å falle i søvn.

Tror det må være noe av det tyngste å slite med, søvnen altså. Søvnen og tanker.
For min egen del, så gjør det meg ikke noe, jaja, jeg sover ikke, men det som gjør meg noe er at det går utover de rundt meg. Jeg blir mer hissig og jeg har ikke energi til noe, noe som er ikke så vanlig meg. Elsket å ha alltid noe å gjøre, nå vill jeg bare slette hele kalenderen min.

Det er en ting jeg ser fram til, og det er tur til Madrid med Robin. Skal bli ubeskrivelig deilig å komme seg bort, for å kunne flytte tankene og komme oss i varmere strøk. Tror været også har mye å si på humøret mitt, det frister lite å ut når snøen daler ned og det bare er skikkelig kaldt.

Hater søvn, hater å stresse med søvn. Lei av møter, lei av mennesker. Lei av å slite, lei av å stresse. Lei av å tenke, lei av å ikke forstå ting. Lei av å vente på at noe bra skal skje isteden for å gripe det selv. Lei av å føle meg som et slitsomt menneske. Lei av å være hissig. Lei av psykologen. Lei av legen. Lei av 22.07. Lei av alle som sier "bare ta deg sammen" lei av å hele tiden ha skuldrene høyt oppe. Lei av å være redd. Lei av tårer. Lei av falske smil. Lei av å savne. Lei av å føle meg tung. Lei av å være lei.

2013

Thu, 03 Jan 2013 23:26:49 GMT

Nyttårsaften var over og jeg klarte meg helt ok. Følte meg tryggere inne enn ute men måtte ut noen ganger for å ta noen bilder, var flink på å fokusere på personene rundt meg enn på lydene så var glad for det.

Det eneste jeg syntes er verre enn nyttårskvelden er kveldene etterpå. Fordi, på nyttårsaften så klarer jeg å fokusere og forstå at når klokken nærmer seg 00.00 så kommer det MASSE lyder og mange smell, men når det er dager etterpå, og det kommer litt her og litt der, et smell på natten og tre på dagen, osv, så blir jeg så satt ut.

Får hjertebank og stresser med å roe meg selv ned. Har funnet ut at en av måtene mine til å roe meg selv ned er ved å sende melding til noen av mine nærmeste, og forklare at jeg er redd også få de til å snakke om noe annet, så det har blitt en vane! Klarer faktisk å roe meg selv ned fortere enn hvis jeg stopper opp og tenker "ro deg ned"

Er nå klar for 2013, skal nok bli et fint år. Som sagt, 2011 var et helvete, 2012 var kaos og nå er det på tide å få ting på skinnene igjen.

Har slitt mye med søvnen den siste mnd, er våken hele natten men sover på dagen, noe som er ekstremt dumt ettersom at avtalene og møtene mine snart begynner igjen. Så håper det er noe jeg kan endre også få på plass igjen!

Ellers håper jeg alle hadde en fin nyttårsaften også ønsker jeg alle alt godt i 2013! Ta vare på hverandre. <3

31 desember 2012

Mon, 31 Dec 2012 08:57:20 GMT

Godt nyttår til alle sammen. Håper alle tar vare på hverandre og husker å være forsiktige med alkohol og fyrverkeri.

Tusen takk for at 2012 er over. Det har vært et blandet år med både gode og vonde dager, som alle andre vanligvis vil definere sitt eget år.

Ønsker å takke alle for støtten, kjærligheten og omsorgen. Takk for alle meldingene jeg enda får overalt, takk for forståelsen, takk for tålmodigheten og takk samholdet.
Tror ikke jeg har sagt det før, men uansett hvor jeg får tilsendt fine ord så printscreener jeg det, også legger de inn på harddisken og deretter skriver de ut og limer det i scrapboken, skal vise dere den en dag :)

Ellers så kunne jeg holdt på en halv dag med å takke enkelt mennesker, organisasjoner, grupper osv osv for all støtten jeg har fått men tror de fleste vet det inni seg.
Tusen takk også for gratulasjonene til bursdagen min, er helt overveldet.

Skulle ønske jeg hadde lagret opp bilder fra 2012 og laget en kollasj til å legge ut men det er ikke noe jeg har tenkt på.

Ønsker spesielt å takke familien min og bestevennen min og andre nære nære venner som har vært der ekstra for meg. Som har taklet humør svingningene mine, som har taklet sinnet mitt, som har taklet rotet jeg har kommet meg inn i, som har taklet tårene mine, som har taklet å dytte vanskelige og stae meg hver gang jeg har ramlet. Hadde ikke stått på beina i dag uten dere.

Så, om noen timer er 2012 over, og plutselig er det snart to år siden 22.07.11 skjedde. Helt uvirkelig for meg å tenke på. Føltes som for en uke siden at jeg løp og svømte for livet, føltes for en uke siden at jeg så Mona smile og Isma danse. Føltes som for en uke siden at jeg måtte ringe hjem for å si at jeg lever, føltes som for en uke siden at hele min verden ble forandret med en drastisk måte.

Så håper jeg at 2013 blir bra. Håper ting endrer seg og rutiner kommer på plass for min skyld. Håper jeg kan ordne livet mitt igjen og håper nettene kan begynne å bli lettere. Har de siste to ukene lagt meg 08.00 hver morgen, og jeg skjønner selv at det ikke er sunt for kroppen min. I hvertfall, ønsker alle masse godt. Ønsker alle godt med familie, kjærlighet og deres liv.

2013- here we come. <3 GODT NYTTÅR!

Utøya 2011. <3

Meg og bror på besøk på Utøya. <3

20 år

Fri, 28 Dec 2012 00:29:48 GMT

Da har jeg fylt 20 år i dag, men jeg skulle ønske Bano var her så jeg kunne feire den med henne.

"Gratulerer med dagen Bano, håper du har det fint i paradiset og at alle de andre feirer med deg, savner deg masse, og hver eneste år 28 desember nærmer seg nå, så har jeg blandet følelser. Jeg føler nesten en dårlig samvittighet følelse fordi jeg feirer min dag og du ikke er her, men jeg vet- du med det store hjertet ditt og fine smilet ditt ville ikke ønsket at jeg var lei meg, du ønsker jeg skal feire. Så skal bruke dagen fint, til ære for deg. Jeg håper du sitter i paradiset og smiler, fordi du fortjener det. Hvil i fred vennen, du er høyt savnet" <3

God jul

Tue, 25 Dec 2012 15:41:20 GMT

Ønsker alle en kjempe fin jul!
Tenker ekstra mye disse dagene på de som har en tom stol rundt bordet, husk at sammen er vi sterke! Tenker også ekstra på de som gruer seg til jul pga diverse grunner! Sammen er vi sterke.

Jeg håper alle får unnet seg god mat og slapper av med gode mennesker rundt seg. <3

GOD JUL!

Tanker

Tue, 18 Dec 2012 21:57:10 GMT

Når jeg var mindre, så var jeg alltid redd for mørket, før jeg en gang lærte at hvis jeg er redd for noe så inneholder det det frykt, og den frykten er luft og alt jeg må gjøre er å ta tak i frykten og slippe den forbi meg, med andre ord: beherske hodet mitt.

Jeg tror dette er en av sikkert mange grunner til at jeg aldri har vært redd for noe spesielt, selvfølgelig, har mislikt smådyr og kan ikke si at jeg liker bjørner osv, men når det kommer til kniver, trusler, slosskamper o.l så har jeg aldri følt for å være redd.
En av grunnene til dette tror jeg er fordi jeg alltid havner tilstede når en situasjon skjer og jeg pleier å hoppe litt i det uten å tenke.
Jeg har mange hendelser jeg kunne forklart det mer detaljert i men tror ikke det er så lurt, men jeg kan si at jeg har vitnet i noen saker og aldri hatt noe anger for det.

Og jeg tror at på denne måten oppover livet mitt så har jeg tatt imot frykten og latt den gå forbi meg, ikke bevist tror jeg men på en eller annen måte.

Da skytingen begynte så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg ikke følte frykt før jeg forsto at det var et våpen i bilde, men da jeg var ute på vann, så var det som at alt forsvant, det var som at jeg pustet inn frykten også lot den gå forbi meg, jeg fikk et klarere hode og fokuserte mer.

I ettertid, så har jeg prøvd å få inn den kontrollen jeg hadde før. Jeg har prøvd å åpne dører som jeg har følt frykt for (inni hodet mitt altså) og prøvd å ta imot frykten men det bare går ikke.
Eller, 1 av 10 ganger går det. Men de andre gangene så bare blokkerer hele hjernen og jeg klarer ikke å fokuserer sånn som jeg vill og jeg vet jeg kan.

Hvorfor får jeg ikke til å ta kontroll på min egen kropp? Hvorfor skal problemer som aldri var et problem før plutselig bli et problem nå? Hvorfor klarer jeg ikke å ta imot min egen frykt og ta den vekk?
Hvorfor ble frykten så tung og vanskelig?

Dette er noen av de sikkert 100 spørsmålene jeg slår meg selv i hodet etter og spør psykologen min. Hun kan ikke akkurat gi meg noen særlige svar på det heller (så kravstor som jeg er) men hun prøver, likevell er jeg ikke fornøyd.

Ja, jeg har skjønt at livet aldri blir som før, men jeg skulle ønske at i hvertfall noen ting som var gamle meg, kunne komme tilbake sånn at jeg kunne føle meg hjemme i meg selv.

Skal med hånda på hjertet være ærlig og si, i kveld så beskriver dette livet:
- ahhh. Fuck.

Det gode liv

Sun, 02 Dec 2012 23:01:54 GMT

I kveld så ligger jeg på sofaen og kjenner at jeg har et godt liv. Denne helgen har vært de beste helgene mine på ja, sikkert mange mnd.

Jeg har hatt noen vanskelige dager og inatt så la jeg meg og våknet hele 6 ganger på 3 timer før jeg da måtte reise meg også se litt av film for så og legge meg, og der lå jeg fra 03.00-05.45 og fikk ikke sove. Lå med hjertebank og var bare bekymret for alt. Så for meg at noen skulle skyte meg igjennom vinduet, jeg hørte bombe lyder og trodde huset skulle sprenge osv.
Og det er ikke å legge skjul på at humørsvigningene har vært der og stakkars de rundt meg har gjennomgått. (!! Beklager!! )

Men fortsatt, så ligger jeg på sofaen i kveld og føler en lettelse. Føler også en sånn "så deilig denne helgen har vært" følelse. Alt har vært rolig og jeg har bare vært omringet med fantastiske venner og familien.
Det begynte å snø i byen igår, og da kjente jeg sommerfugler i magen og var litt glad for at den dalet så fint ned.
Det er pyntet så fint med masse julelys, himmelen er rosa/rød/oransj og varmen er så deilig inne. Jeg ser ut av vinduet og ser snøen så hvit som den er mens jeg spiser mandariner, leser bok og stor koser meg.

Kjenner da at livet er godt. Jeg er glad i livet mitt selvom det er vanskelig til tider. Selvom jeg noen ganger tenker at jeg skulle ønske jeg egentlig kunne la være å leve igjennom dette, selvom jeg noen ganger tenker at jeg bare er lei og vill sitte i et mørkt rom for alltid. Så syntes jeg at helhetlig er livet mitt godt.

Jeg har en god bestevenn, som virkelig har vært min klippe. Jeg har en familie og andre gode venner. Jeg har alt, trenger ingenting mer.

Ønsker å sende en ekstra tanke nå i juletidene til de som har mistet noen, uansett hvem eller hvordan, og til de som er alene, og til de som hater juletidene over alt på jord. Det stikker i hjertet mitt ekstra mye.

Denne helgen har jeg fått skikkelig slappet av, har sovet så lenge jeg ville og vært med hvem jeg ville. Har spist god mat og kost meg skikkelig.
Kjenner at jeg er klar for en hektisk uke med møter og nominasjonsmøte. Tror det er en god stund siden jeg har følt meg så avslappet og faktisk vært klar for en ny uke.

Ang scrapboken min som mange har spurt om, så skal jeg legge den ut men må bare bli ferdig med den :)

Så nå ønsker jeg alle god natt. Sovetablettene har begynt å virke sakte men sikkert så snart går jeg i søvn.
Tusen takk for at dere er så gode mennesker, det betyr mer enn hjertet mitt kan forklare. <3

Dette bildet er fra dag 5 jeg var kommet hjem etter 22.07. Og se så mye! Angrer på at jeg ikke tok et sånt bilde etter en mnd, dere kan aldri forstå hvor mye det var. Tusen tusen tusen takk!

AUF

Wed, 21 Nov 2012 14:48:35 GMT

I det siste, eller egentlig hele året etter 22.07. Så er det mange mennesker som har snakket til meg, sendt meldinger, ring, sendt Mail osv osv.

Og det er enkelte ting som har kommet opp og opp igjen men mye av det som har kommet opp er det der om at "vi som har vært på utøya" også de som meldte seg inn i AUF etter 22.07.

Jeg ønsker bare å fortelle at alle som er medlem i AUF ser jeg som like medlemmer uansett. For meg så finnes det ikke noe "oss som var på utøya" og de som "kom etterpå" (for å kalle det litt teit)

Til dere som kommer og snakker til meg om at dere har meldt dere inn i AUF det siste året og som sier at de ikke vet hva de skal si når de møter meg, så vill jeg bare si: ikke tenk på det. I mine øyner er dere AUF'ere like mye som meg, i mine øyner så er jeg like ny som dere, i mine øyner så er jeg like barnslig på kurs, like villig til å lære osv. I mine øyner så er det ingen forskjell.

I helga så var jeg jo på helgekurset, og der var det to søte jenter som gjorde et inntrykk. Ylva og Åse. Hvor Ylva sa at jeg var et forbilde og jeg kjente at hjertet mitt varmet også syntes jeg det er så flaut. Hva sier man i sånne situasjoner? Jeg bare skiftet tema. Snakket om hvor mye jeg gleder meg til de skal begynne å bli aktive, og hvor mye bra de har å se fram til.
Men så tenker jeg, dette er to nye medlemmer, som syntes det er vanskelig å snakke med meg fordi de ikke vet hvordan de skal formulere seg riktig, akkurat som mange andre, vet ikke hva de skal si og ikke si så det blir sånn ukonfortabelt. Derfor ler jeg og tar alltid lett på sånne samtaler.
Ylva og Åse er to jenter som har satt et godt merke inni meg. Takk jenter!

Jeg ønsker bare å minne alle på, som sitter med den følelsen "OII, han/hun var på utøya" eller "jeg føler meg teit" sånn som mange sier de tenker, IKKE tenk sånn. Vi er sammen. Vi har et samhold. AUF'ere. Gode snille mennesker. Vi er alle like på mange ulike måter.

Ønsker å takke dere alle som har blitt medlemmer og til dere som tenker på om dere tørr eller skal: GJØR DET.

Onsdag, 14.11.12

Wed, 14 Nov 2012 11:36:20 GMT

Var på sykehuset, skulle få traumebehandling igjen.

Denne traumebehandlingen handler om å få kontroll på hjernen min, første runde er spørsmål, andre runde er en innvendig reaksjons-sjekk av hjernen( lyder) tredje runde er reaksjons-sjekk på 24 timer (lyder) , fjerde runde er spørsmål mens de har en reaksjons-sjekk på hjernen (bilder og tanker), også er det femte runde hvor alt kommer som en konklusjon.
Det er mer avansert enn det virker som men fortsatt, så regner jeg med at det er verdt det.

Da jeg sto opp i dag så følte jeg at det skulle gå bra, jeg hadde sovet bedre enn de siste dagene så regnet med alt skulle gå bra.
I dag skulle jeg igjennom noen spørsmål vi glemte sist gang også på runde to, men det gikk ikke så bra nei.

Jeg blir koblet til en maskin, eller hjernen blir, også spiller de av lyder (som skudd osv) også får de en reaksjon min fra hjernen på en skjerm som de leser av, føler meg litt som en prøvekanin. Heh

Men jeg gråt så mye at jeg koblet ut lydene og anstrengte hjernen min at etter en halvtime så måtte vi avslutte og ta det igjen en annen gang, de forklarte meg mer ordentlig hvordan men jeg var så borte at jeg ikke husker det en gang.

Så det endte med at de roet meg og snakket med hverdagslige ting for at jeg skulle tenke på noe annet også gikk jeg hjem.

Nå ligger jeg her, helt hoven i øyene og sliten. Vil bare lukke meg inne men neida, må til fastlegen min en tur og få sovepillene igjen (sluttet å gå på de en periode) også snakke litt om ting før det bærer over til fylkesstyre møte, godt jeg har med meg hodepine tabletter.

Vill reise bort igjen men kan ikke, har mye som skjer. Til helgen er det kurs i regi av Mandal AUF/Vest-Agder AUF, tror det blir koselig å være med de andre igjen, gleder meg i hvertfall.

Hva skal du i helgen? :)

Årh

Fri, 09 Nov 2012 10:10:44 GMT

Dette er en av de dårlige dagene, en av de værste av de værste.

Har hatt en forferdelig natt hvor jeg bare har ligget og vrengt meg. Jeg har reist meg opp og slått i veggen bare fordi jeg blir så oppgitt at ikke systemet inni meg kan fungere normalt.
Jeg har tatt puta over hodet og bare hylt mens tårene bare har trillet.

Jeg har vrengt og snudd meg i hele natt og bare tenkt "kom igjen, en halvtime med søvn, please" men neida, alt skulle være vanskelig.

Mistet mobilen på gulvet og hadde hjertebank i 10 min fordi jeg trodde det var noen. Det ringte på, og jeg reiste meg ikke før etter 5 min fordi jeg var redd. Alle sånne små ting som jeg bare ikke klarer å forstå hvorfor ikke kroppen vil gi slipp på.

Har de siste dagene gått tilbake i det samme stadiet som jeg var på denne tiden ifjor. Har tunge netter, er hele tiden redd, tror noen skal skade meg eller noe skal skje, har skuldrene oppi ørene, hjertebank, stress og lei.

Det har vært en periode hvor jeg har slappet mer av og sluttet å være så paranoid men så snudde det jo. Alt er galt og jeg er redd for alt.
Har begynt igjen å studere skiltnummer på biler, antrekket til andre mennesker, kjennetegner ved andre mennesker, osv.

Syntes det er kjempe vanskelig og merker at det ødelegger så mye. Er så lei. Årh.

Har en sånn følelse inni meg som ikke forsvinner, magen vrenger seg og jeg er livredd konstant. Har hjertebank hele tiden og vondt i hodet.

Har bestilt time hos legen til onsdag fordi trenger litt medisiner også skal jeg til psykologen etterpå. Holder på å tørne.

Hater sånne timer, dager, uker, mnd. Ville gjort alt for å bytte dette humøret bort. Alle følelsene og tankene.

Nei, det går ikke bra, og ja, jeg innrømmer det.

(Ellers vill jeg takke for at jeg har gode venner rundt meg. Spesielt Robin. Takk for at dere alle gangene tar meg imot når jeg faller og dytter meg oppover. Har ei fantastisk venninne som gir meg glede ved å ha en jentekveld med massasje og masse trygghet i kveld. Ser du dette Mirsada så- du er best. Hva hadde jeg gjort uten dere....)

Avduking av minnesmerket

Wed, 31 Oct 2012 22:56:45 GMT

I Kristiansand for en liten uken siden.

Har ikke annet å si enn at jeg syntes det var fint og spesielt.
Hvil i fred kjære Torjus og Pamela, høyt elsket, dypt savnet. <3

Syntes statuen er så fin, og er glad det er fellestrekk i hele landet. Hva syntes dere?

Et "jeg trenger hjelp" menneske

Thu, 25 Oct 2012 21:52:12 GMT

Plutselig så falt jeg under denne kategorien. Ikke at det er negativt men jeg har aldri vært innom der før.

Med hånden på hjertet så kan jeg fortelle at jeg i mitt liv før 22.07 aldri hadde behov for psykolog, terapi, spesielle legebesøk, sove tabletter, NAV, advokat osv osv.
Jeg var aldri innom plassene. Og ja, det kan høre overfladisk ut men jeg hadde ikke problemer hjemme, med meg selv, venner osv. Det værste mitt var hvis jeg ikke kunne dra en time senere fra Oslo.
Kanskje jeg bare var bortskjemt eller bare var heldig med livet (?) ikke vet jeg.

Men nå er ting forandret. Jeg er avhengi av sovetablettene mine, psykologen min, traume terapien min, legen, NAV osv. Jeg støtter meg på disse tingene, menneskene. Jeg lener meg når jeg er lengst nede også dytter de meg opp.

Og jeg har alltid før syntes det var vanskelig å snakke om saker rundt psykiatrien o.l fordi jeg aldri visste noe rundt det selv, nå, nå er ting forandret.
Om det er til en god måte, vet jeg ikke.

Fordi, jo, det er faktisk sånn at når de menneskene ser stygt/dumt på meg når jeg kommer til advokaten min, eller psykologen min, eller NAV, så er det faktisk så lett for meg å bare si ett ord. "Utøya" og de fleste får en "aaahaaaa" stemme inni seg. Derfor er ei jente på 20 innom psykolog, derfor har hun advokat, derfor er hun inne hos NAV og derfor henter hun sovetablettene sine.

Men desverre så er det ikke alle som er så.. Hmm, hva skal jeg si "heldige" (?) som får dette kortet.
Jeg skulle ønske jeg kunne bytte denne behandlingen med de som sliter så mye mer enn meg sikkert, som har ventet i lange køer og som manner seg opp hver dag til å spørre om hjelp.

Jeg må takke, takke alle menneskene som den dag i dag hjelper meg med alt, som den dag Idag tar meg imot med åpne armer og får meg igjennom alt dette. Som den dag i dag har lært meg sakte men sikkert å sove med lyset av, som har lært meg å kunne sove i undertøyet (fordi jeg før var redd for at om noen kom i huset vårt så kunne jeg løpe ut og ikke ville vandre rundt halv naken) som har den dag i dag lært meg at nei ikke alle ukjente kommer til å skyte meg, og som har lært meg pusteteknikker, som har lært meg så mye. Dere er alle fantastiske, tusen takk!

Ellers så ønsker jeg bare å si en ting: er du et menneske der ute, som har mye som plager deg, eller noe som plager deg og som du sliter med, FÅ HJELP. Det nytter, jeg lover. Etter 22.07 så takket jeg nei til ALLE tilbud jeg fikk, men nå er jeg glad jeg åpnet meg og tok dem imot.

Det er ikke tabu å gå til psykologen, det er ikke tabu å spørre om hjelp. Du er ikke en taper men du er TØFF som innrømme at du trenger hjelp, fordi du ønsker deg selv godt. Jeg er stolt av deg!

Og til dere som sender enda Mail til meg (emmamartin12@hotmail.com) så rører det meg hver gang med personlige fortellinger og støttende ord.

Nei, du må ikke være psykotisk for å gå til en psykolog, nei du må ikke være arbeidsløs, blakk og bor på gaten for å dra til NAV, nei du må ikke dope deg fordi du går på sovetabletter. Du bare er tøff nok. Stå på alle der ute, jeg skulle ønske jeg kunne ta dere alle i mine armer og skaffe alle som trenger hjelp!

Det er dette

Mon, 22 Oct 2012 13:36:04 GMT

Jeg får følelsen av hvorfor jeg har meldt meg inn i AUF. Det er dette som gir meg følelsen at jeg lever.
Å være i en så stort samhold. Å være med en så fin delegasjon og få tillit til å være de sin delegasjonsleder. Å føle så mye kjærlighet samlet på en plass. Det er da jeg kjenner hjertet mitt dunker fort og jeg vil gråte av stolthet.

Når jeg ser mine fine delegater går opp på talerstolen og snakker, det er da jeg føler kjærligheten og stoltheten går igjennom kroppen.

Ingen vil noen gang kunne forstå disse følelsene hvis de ikke er i situasjonen selv.
Disse følelsene følte jeg 21.07.2011. Da jeg så den flotte delegasjonen min på Utøya. Da jeg så glede til dem når de levde livet på Utøya, det var da jeg følte kjærligheten og stoltheten over å være så heldig og få være med på dette.

I dag, er det 1 år og 3 mnd siden alt snudde. I dag er første dagen jeg bruker dagen min på å gjøre noe annet enn å sitte hjemme og se på klokken.
Jeg skal på masse politiske møter, fordi jeg elsker det.

I fire dager har vi hatt AUFLM12, AUF sitt 53.ordninære landsmøte.
Vi minnet de som vi har mistet, og ja, det føltes godt å gråte med mennesker som jeg vet forstår.
Men vi har vedtatt en fantastisk politikk, og dagene har bestått av stress, konsentrasjon, informasjon, lange timer, slitsomt, mye klapping, sang, demokrati, solidaritet, samhold og kjærlighet.

Det er merkelig å stå opp i dag, å ikke være omringet av 350 AUF'ere. Det er merkelig å ikke føle kjærligheten så tett. Det er merkelig å ikke ha verdens beste delegasjon rundt meg konstant.

I dag når jeg så på nyhetene så reiste jeg meg og begynte å klappe fordi mannen sa noe bra. Da jeg snudde meg hjemme i rommet og slo meg i hodet og kom på at jeg ikke er på AUFLM12 lengre.
I dag så var jeg på butikken og tenkte konstant "IKKE NØTTER OG SJOKOLADE!!" Pga det var stort forbud om det på AUFLM12.

Det er merkelig. Men jeg skal fortelle dere en ting, jeg trengte disse dagene. Dette har vært de fire fineste dagene mine i hele år. Jeg har savnet dette.

(Alle bildene under er tatt av meg)

Så ønsker jeg å takke for rosen, arbeidet hadde ikke vært så lett uten så fantastiske mennesker som er så flotte å jobbe med!

Erstatningsbeløpene

Mon, 15 Oct 2012 14:08:55 GMT

For min egen del, så skulle jeg ønske at erstatningsbeløpet ikke sto i media.

Jeg forstår jo hvorfor det er en sak om det pga det er klager på beløpene, men jeg skulle ønske at media kunne la være å skrive hva beløpene er/kan bli fordi i hvertfall for min egen del så får jeg slengt litt kommentarer rundt det.

Husker for en liten tid tilbake når beløpene også ble snakket om i media, så holdt jeg en gang på å miste telefonen min i bakken, da jeg fikk en kommentar "det gjør ikke noe, du får jo erstatningspengene så kan kjøpe deg fire nye om du vil" og litt sånn "jeg ville vært tilstede på Utøya for den summen dere får" osv, og jeg syntes det er lite hyggelig.

Det er fra kjente og alt er nok ment som en spøk, og jeg henger oftes med og bare ler men skulle nå ønske innerst inne at ingen visste hvor mye vi får.

Det er ikke sånn at i drapssaker hvor en familie er fornærmet så står det i avisen hvor mye de fikk, o.l

Samtidig som at hvis noen mener det er lite de beløpene som staten gir så skal man klage og kjempe for sin sak, men håper bare at når beløpene blir bestemt og skal deles ut ikke blir annonsert i media som en kjempe sak. Det er lite kult å være 19 år og folk tror jeg "driter" penger fordi jeg får noe i erstatning.
Folk snakker om de pengene som at det skulle vært flere trillioner.

Det er i hvertfall noe jeg mener for min egen del, kanskje noen er helt uenig med meg eller enige?
Hva tenker dere? Burde beløpene være offentlige så alle vet hvem som får hva?