Først noe om Abkhazia og Ossetia, eller Ironistan, som jeg synes er interessant og spennende. Osseterne, også kjent som iratta, som også er navnet på et land, Aratta, som opptrer i sumeriske myter rundt Enmerkar og Lugalbanda, to tidlige og mulige mytologiske konger av Uruk og som blir nevnt i den sumeriske kongelisten. Man antar at Aratta befant seg i det armenske høyland.

Osseterne, som nedstammer fra skyto-sarmaterne, som strakk seg fra Kazakhstan og vestover over den pontiske steppen til Ukraina, taler ossetisk, som er et øst-iransk språk, som er beslektet med persisk, talt i Ossetia, et område i fjellene på grensen mellom Russland og Georgia. Det finnes omkring 500.000 brukere av språket. Avestan, kjent fra dets bruk i zoroastriske tekster, Avestaen, blir som oftest klassifisert som et tidlig øst-iransk språk. Det største levende øst-iranske språket er pashtun, som har rundt 40 millioner talende og som er hovedspråket i Afghanistan og det vestlige Pakistan.

Øst-iransk tilhører den indo-iranske språkfamilien, som i dag utgjør den østligste bransjen av de indoeuropeiske språkene og består av indo-arisk, indo-iransk og nuristani. Talerne av det proto-indo-iranske språket, de hypotetiske proto-indo-iranerne, blir assosiert med Sintashta-Petrovka kulturen i Sentral Asia og deres ekspansjon blir antatt å ha vært forbundet med oppfinnelsen av vognen. Det eldste indo-iranske språket er vedisk sanskrit, Avestan og gammel persisk. Men det var også tilstedeværelse av et fjerde språk i det nordlige Mesopotamia, som blir ansett som indo-arisk. Disse hadde forbindelse med hurrierne i Mitanni og hettittene i Anatolia.

Det var i Kaukasus området at proto-europeerne holdt til. Disse blir gjerne forbundet med Kura Araxes kulturen i det armenske høyland, Maykop (som også er navnet på hovedstaden i Abkhazia) og Yamna kulturene. Den første språkfamilien som forlot det indoeuropeiske urhjem var anatolierne, deretter fulgte tokarierne, som kom frem til Tarim bekkenet i dagens Kina, men som ble erobret av dagens uighurer. Yamna kulturen ble etterfulgt av Katakombe kulturen i vest, viss lingvistiske komposisjon på dene siden var stamspråket til armensk, gresk og paleo-balkansk på den ene siden og indoiransk på den andre. De tidligste Yamna kulturene kan representere det gresk-armensk-ariske stamspråket, mens katakombe kulturen det til det samlede, senere de differensierte, indo-iranerne.

Det man uansett må være klar over er at den protoindoeuropeiske kulturen både hadde tilknytning blant folkene nord og sør for Kaukasus. Den kulturen indoeuropeerne ekspanderte hadde store likheter, både språklige og kulturelle, med kulturene på den andre, den sørlige siden, av Kaukasus hvor kaukasierne, holdt til, og da ikke aller minst aloridene eller hurri-urartuerne, som kan sees på som en form for protoarmenere eller Noas stamme, som holdt til i territoriet rundt det hellige fjeller Ararat. Med andre ord i det armenske høyland.

Det var i området, i det nordlige Mesopotamia, og da især i det øvre løp av elven Eufrat, at jordbruket oppsto og sivilisasjonen fikk sin begynnelse. Det var ved Khabur deltaet omkring 10.000 at revolusjonen skjøt fart. Snart spredde kulturen og jordbruket seg til alle kanter, og da ikke aller minst til India, hvor de Mehrgar og Indus, Iran, hvor elamittene kom til å bli viktige, og Irak, hvor sumerene kom til å skape en høykultur, Egypt, hvor faraoernes Egypt ble skat, Balkan, hvor de neolittiske kulturene utviklet seg, slik som Starcevo (7500-4000 f.vt.), Karanovo (6500-2000 f.vt.), Cardium Pottery (6500-4000 f.vt.), Hamangia (6000 f.vt.), Dudeşti (6000 f.vt.), Vinča (5000-3000 f.vt.), Linear pottery (5500-4500 f.vt.), Cucuteni eller Trypilli (4500-3500 f.vt.), Varna (4600-4200 f.vt.) og Ezero (3300-2700 f.vt.) kulturen, og Kaukasus, hvor den indoeuropeiske kulturen og språkene ble skapt i møte med folket på andre siden av fjellmassivet.

Shulaveri Shomu kulturen, som var den første høykuturen i Transkaukasus, hadde sine røtter i Halaf og Hassuna kulturene, og ga opphav til den multilingvistiske Kura Araxes kulturen (3500-2200 f.vt.), som igjen hadde kontakt med Maykop kulturen (3500-2500 f.vt.) som igjen hadde kontakt med Yamna kulturen (3600?2300 f.vt.), som ble etterfulgt av Katakombe kulturen (2800-2200 f.vt.).

Katakombe kulturen kan være en lokal utvikling fra den tidligere Yamna kulturen, en migrasjon fra Sentral Europa eller en ha orientalsk opprinnelse. Den inkluderer både trekk fra vest og øst. Det er den første kulturen til å introdusere snorkeramikkdekorasjon ut på steppene og viser en dyktig bruk av den polerte stridsøksa, noe som forbinder den med Corded Ware kulturen (3200/2900-2300/1800 f.vt.) i vest, men har også kraniumdeformasjon, noe som gir parallell med Afanasevo kulturen (3500-2500 f.vt.) i øst.

Corded Ware kulturen, også kjent som Battle Axe kulturen eller Single Grave kulturen, assosiert med introduksjonen av den indoeuropeiske språkfamilien, er en enorm europeisk arkeologisk horisont som begynner i den sene neolittiske perioden, blomstrer gjennom kobber alderen og kulminerer i tidlig bronsealder kultur. Den utvikler seg i ulike områder og representerer introduksjonen av metall til det nordlige Europa, hvor den introduserer de germanske språkene. Det er antagelser om et germansk, balto-slavisk språkforbund. Mens balterne utviklet seg øst og sør for Østersjøen, utviklet slaverne seg i Ukraina området. Kivik kulturen i Sør Sverige er en viktig og tidlig representant for den germanske kulturen. De hadde vakre, snirklede lurer, mektige kultøkser, staselige solvogner, små akrobatfigurer, barberkniver og sverd med skipsmotiver og helleristninger. Det var en solkult. Germanske språk har noen slående likheter med armensk.

Det kan se ut som om armenerne ble værende igjen i det protoindoeuropeiske urhjemmet, mens anatolierne reiste sørvestover, tokarierne østover og de andre kentum språkene vestover. Fra det protoindoeuropeiske urhjemmet var det også grupper som sørvestover, slik som paleobalkanerne, som utviklet seg til trako-dakisk, trako-illyriskerne, paionsk, ventisk, liburnisk og protogresk, som utviklet seg til gresk, gammel makedonisk og frygisk, som har store likheter med dagens armensk.

Afanasevo kulturen, en sen kobberalder og tidlig bronsealder kultur, befant seg i det sørlige Sibir, det vestlige Mongolia, nordlige Xinjiang og det østlige og sentrale Kazakhstan, med forbindelse eller tilstedeværelse i Tajikistan og Aral området. Begravelsespraksisen minner om i Yamna, Sredny Stog, Catacomb og Poltavka kulturene, hvor av alle er indoeuropeiske. Denne tidlige ekstremt østlige kulturen var den tidligste representanten for talerne av det tokariske språkene.

Tokarisk synes å ha vært et isolat i den satem-fonetiske verden av indoeuropeisk språklige befolkninger i Øst Europa og Asia befolkninger og var med til å kaste tvil om at protoindoeuropeisk opprinnelig hadde delt seg in i vestlige og østlige bransjer. Likheter mellom tokarisk og ulike andre indoeuropeiske språkfamilier slik som keltisk, germansk, baltoslavisk, samt italisk og gresk, hvor av alle utviklet seg i den vestre horisonten, har blitt foreslått, men man har ikke funnet noe nært forhold med noen annen språkfamilie. Det eneste man har kommet frem til er at tokarisk allerede var langt nok borte på en tidlig dato fra de andre østlige indoeuropeiske protospråkene slik som proto-baltoslavisk og protoindoiransk til ikke å dele visse delte endringer med dem, slik som tidlig palatalisering av velarene.

Kentum-satem oppdelingen, som man antar startet så tidlig som 4000-tallet f.vt. ettersom protospråket må ha blitt differensiert inn i uforbundet datter dialekter på 3000-tallet f.vt., er en isogloss av den indoeuropeiske språkfamilien relatert til evolusjon av de tre dorsal konsonantrekkene rekonstruert for proto-indoeuropeisk, *kʷ (labiovelarer), *k (velarer) og *ḱ; (palatovelarer). Termene kommer fra ordenes for tallet hundre i representative språk i hver gruppe (latinsk kentum og avestansk satəm). Mens satemspråkene inkluderer indoiransk, armensk, baltoslavisk, albansk og kanskje en rekke av kun dårlig dokumenterte utdødde språk, slik som trako-dakisk, inkluderer kentum gruppen alle de andre dialektene, slik som italisk, keltisk, germansk, gresk og mulig et antall andre utdødde grupper slik som gammel makedonsk, venetisk og illyrisk, samt tokarisk. Kentum språkene deler en uavhengig utvikling som stammer fra en tid før satemspråkenes utvikling. Det proto anatolske språket gikk verken gjennom satem eller kentum lydendring.

Tidligere antok man at kentum-satem isoglossene var den opprinnelige dialektdelingen av de indoeuropeiske språkene og at talerne av det protoindoeuropeiske språket delte seg inn i en vestlig og en østlig bransje, men satem bli nå generelt ansett som en innovasjon som radierte ut fra det sentral indoeuropeiske språksamfunnet, men som ikke nådde ut til periferiene. Uferdig satemisering i baltisk og til en mindre utstrekning slavisk blir sett på som en indikasjon av spredningen av satemlydendringen, eller, alternativt, på grunn av lån via tidlig kontakt mellom protobaltisk og protogermansk.

Man regner nå med at anatolisk var det første språket som forlot det protoindoeuropeiske språksamfunnet og at tokarisk var det neste. Genetisk er det store likheter mellom tokariere og armenere. Haplotype 35, eller den armenske modal haplotype, er karakterisert av DYS393=12, mens den atlantiske modal haplotypen, en annen R1b haplotype, er karakterisert av DYS393=13. Den armenske modal haplotypen blir funnet i høyt antall i Anatolia og Armenia, med mindre antall i Sentral Asia, Sørvest Asia, Balkan, Kaukasus og i jødiske befolkninger. De blir også funnet i Storbritannia i områder som har en høy frekvens av haplogruppe J, noe som indikerer at de ankom sammen, kanskje som romerske soldater. Tokarerne, eller dagens uighurer, som erobret de siste tokarierne i området for 1000 år siden, er også karakterisert ved den armenske modal haplotypen.

I Sentral Asia blir haplogruppe G, som blir funnet i små prosent i et belte som strekker seg fra Kaukasus, hvor haplogruppe G opprinnelig kommer fra, gjennom Sentral Asia og frem til uighurene i Xinjiang, Kina. Haplogruppe G blir funnet på en frekvens på mer enn 60 prosent blant ossetere, som på tross av sitt iranske språk antas å ha sin opprinnelse i Kaukasus, og på rundt 30 prosent blant georgiere, samt på 30 prosent blant de nordvestkaukasiske kabardinerne og balkarierne. Armenerne er kjent for å ha rundt 11 prosent G.

Hurrierne hadde et rykte for å være dyktige i metallurgi. Sumererne lånte deres kobberterminologi fra hurrierne og kobber ble eksportert sør til Mesopotamia fra det armenske høylandet. Khabur elvedalen hadde en sentral posisjon i metallhandelen, og kobber, sølv og tinn ble fått fatt på fra de hurri-dominerte landene Kizzuwatna og Ishuwa i det armenske høyland. Ikke mye av hurrisk metallarbeid har overlevd, foruten det fra det senere Urartu, som kom til å legge grunnlaget for dagens Armenia.

Isuwa, var som Kizzuwatna, utmerket for jordbruk, noe som gjorde at det trolig utviklet seg raskt der. Det er usikkert hvilke folk som holdt til her før luwierne, men trolig var de relatert til hetittene, hattierne eller hurri-urartierne. Befolkningen i Kizzuwatna besto av både luwiere og hurriere, som hadde en sterk innflytelse på både luwisk og hetittisk kultur.

Hurriere også kjente for sine nære forbindelse med hester og kan være dem som introduserte hesten til Sørvest Asia fra Sentral Asia omkring 2000 f.vt. For eksempel betydde Ishuwa hestelandet og en tekst funnet i Hattusa er en treningsmanual for hester. Terminologien brukt i forbindelse med hester inkluderer mange indoariske låneord.

Det gamle landet Isuwa har i dag forsvunnet under vannet fra flere dammer i Eufrat elva på grunn av det tyrkiske Southeastern Anatolia Project, som startet på 1960-tallet. Den tidligste bosettingen i området viser kulturell tilknytning til Tell Brak i sør på tross av at det ikke var samme kultur. Folket her var dyktige metallsmeder og nådde bronsealøderen omkring 4000-tallet f.vt. Tidlig bronsealderkultur var forbundet med Kaukasus i nordøst og kulturen viser paralleller med ow great paralleller til dem i Sentral Anatolia og den hurriske kulturen i sør. Deretter viser den innflytelse fra Frygia i øst, Assyria i sør og Urartu i øst.

På tross av at kan virke som om hurrierne befant seg i området allerede fra en tidligere dato, men var blitt skjøvet ut av området på grunn av de stadig nordover og østover migrerende semittiske folkene slik som akkaderne, migrerte de vestover, til det nordlige Syria, omkring 2000 f.vt. Khabur elvedalen var i hjertet av hurriernes land i flere årtusener, men det første kjente hurriske kongedømmet var Urkesh, dagens Tell Mozan, omkring 4000 f.vt.

Urkesh? begynnelse er ennå uklar, men det var trolig i Halaf perioden. De var gjennom en ekteskapsallianse, mellom datteren til den mektigste akkadiske kongen, Naram-Sin, og kongen i Urkesh, allierte med akkaderne, som erobret territorier vest, sør og øst for Urkesh, men Urkesh ble til slutt erobret av Amoritt kongedømmet Mari, som, blir sett på som den vestligste utposten av den sumeriske kulturen, men som var blitt semittisk under den akkadiske migrasjonen, i sør, som gjorde landet til en vassalstat.

I de tidligste sumeriske kildene, som vil si omkring 2400 f.vt., blir amorittenes land eller Mar.tu, assosiert med territoeriet i vest, inkludert Syria og Kanaan, på tross av at deres ultimate opprinnelse kan ha vært Arabia. De opptrer som nomadiske folk i mesopotamiske kilder. Etter tørken omkring 2200 f.vt. utførte de en storskala migrasjon og infiltrerte Mesopotamia, hvor de etablerte en rekke mektige riker, som kulminerte under Hammurabi av Babylon. Det amorittisk-hurriske kongedømmet Yamhad med senter i Halab, dagens Aleppo, Syria, med en betydelig hurrisk innflytelse, kjempet mot hetittenes erobringer omkring 1600 f.vt.

Kizzuwatna hadde også ofte kontakt med hettittene i nord. De tidligste hittit kildene refererer til Kizzuwatna og Arzawa, som senere kom til å bli kalt to be known as Lydia, som vil si det vestlige Anatolia, under et som Luwia. Både luweierne og hettittene var influert av den hurriske kulturen. Luwisk var nært relatert til hettittisk og ble talt av i Arzawa, vest eller sørvest for hettittenes område. Fra dette hjemlandet spredde luwierne seg gradvis i Anatolia og ble en av faktorene som førte til hetittenes fall under bronsealder kollapset på 1200-tallet f.vt. Luwisk var språket talt i neohetittstatene i Syria, slik som Milid og Carchemish, samt i det sentralanatoliske kongedømmet Tabal.

Luwisk var enten en direkte stamspråk for lysisk eller en nær relativ av stamspråket til lysisk. Luwisk er også en av kandidatene for språket talt av trojanerne, sammen med tyrrhensk, som danner en språkfamilie som inkluderer lemnisk, raetisk og etruskisk, som ble talt og skrevet av den etruskiske sivilisasjonen i Etruria og deler av Lombardy, Veneto og Emilia-Romagna i Italia. En større aegeisk familie som inkluderer eteokretisk, som vil si minoisk, og eteokypriotisk har blitt foreslått, men er langt fra fastslått.  Dette vil da ha utgjort et pre-indoeuropeisk fylum som strakk seg fra de aegeiske øyene og Kreta over Hellas og Italia og til alpene. En relasjon til de anatoliske språkene har også blitt foreslått, noe som ville ha gjort denne språkfamilien til et tidlig indoeuropeisk hydronomi i stedet for preindoeuropeisk, men ikke generelt akseptert. Etruskisk viser likheter med indoeuropeisk, men det er ingen konsensus om dette er på grunn av et genetisk forhold, lån, tilfeldighet og lydsymbolisme, eller en kombinasjon av disse.

Hetittenes erobring sørover etter å ha nedkjempet Yamhad, viss hovedstad var Halab, også kjent som Armi, dagens Alppo, førte dem til Babylon i 1595 f.vt. Ødeleggelsen av Babylon, samt Yamhad, brakte kassitene og hurrierne tilbake i sentrum av begivenhetene i Mesopotamia. Mens kassittene kom til å herske over Babylon i de neste 400 årene, kom hurrierne til å etablere Mitanni, som gradvis vokste fra regionen rundt Khabur elvedalen og kom til å bli det sterkeste kongedømmet i Sørvest Asia i perioden 1450-1350 f.vt., omkring 1500 f.vt.

Mitanni, som kontrollerte så å si hele det nordlige Anatolia, hadde allierte som Kizuwatna, Mukish og Niya. I øst hadde de gode forbindelser med de antatt hurrisk talende kassittene. Mitannis senter var i Khabur elvedalen. Området var bebodd av både hurriske og amorittiske befolkninger. Befolkningen i Mitanni besto også av indoariere og navnene på lederne av Mitanni er ofte av indoarisk opprinnelse, men det er spesifikt deres guder som viser indoariske røtter, slik som Mitra, Varuna, Inndra og Nasatya, som senere dukker opp i India. Flere bystater i Syria og Kanaan var styrt av personer med hurriske og indoariske navn på 1400-tallet f.vt.

Man antok at subarierne lingvistisk og etnisk var en opprinnelig substrøm i det nordlige Mesopotamia siden de tidligste tider, mens hurrierne ankom senere, men Shupria var et hurrisk kongedømme i det østlige Anatolia, sørvest for Van, med grense til Urartu. Shubria var del av Urartu, og senere er det en referanse til et land kalt Arme eller Urme, som enkelte hevder har blitt forbundet med navnet Armenia. På 600-tallet f.vt. Urartu ble skiftet ut med det armenske Orontid dynastiet. I den trilinvistiske Behistun innskriften skåret i 515 f.vt. på ordre fra Darius den store av Persia blir landet referert til på babylonsk som Urartu kalt Arminia på gammelpersisk og Harminuia på elamittisk.

Navnet Urartu kommer fra assyrisk. Det skal ha vært en region bestående av 8 ulike land. Kongedømmet Nairi, som skal ha vært sterkt nok til både å hamle opp med hetitter og assyrere på 1300-tallet f.vt., lå rundt sjøen Van, i hva som i dag utgjør Øst Anatolia, Tyrkia. Landet, viss sørligste region var sørvest for Urmia sjøen, strakte seg så langt nord som til Daiaeni. Nairi, som trolig besto av hurriere relatert til Mitanni, fornte seg senere for å danne landet Urartu. Mitanni ble kalt Maryannu, som var tittelen på den indoariske krigerkasten, Nahrin eller Mitanni for egypterne, Hurri for hettitene og Hanigalbat for assyrerne. Alle tre navn var ekvivalente og utskiftbare. Egypternes navn på Mitanni var nhrn, som vanligvis utales Naharin/Naharina fra det akkadiske ordet for elv.

Arkeologer har funnet en slående parallell i spredningen til Syria av en egen keramikktype assosiert med Kura-Araxes kulturen, som kan ha vært opphavet til Khirbet Kerak keramikken, referert til som Karaz or Pulur keramikk i Transkaukasia, fra hvor den hadde sitt opphav, funnet i Syria og Kanaan i etterkant av det akkadiske imperiums fall.

Også etruskerne, som på mange måter kan sies å være romerrikets fundament, stammer fra Urartu. Bibelens horitter, hivitter og jebusitter har alle blitt identifisert som hurriere, og det samme kan sies om hetitter, subariere, gutiere, kassiter og lullubi, samt habiruene, som man antar kom til å bli til hebrewene.

Hurrierne var dyktige keramikere og deres keramikk blir funnet rundt om i Mesopotamia og i landene vest for Eufrat. Det var høyt verdsatt i Egypt under Det nye kongedømmet. Arkeologer bruker termene Khabur keramikk og Nuzi keramikk for to typer av hjullagd keramikk brukt av hurrierne. Khabur keramikken er karakterisert av rødlig malte linjer med et geometrisk triangulært mønster og prikker, mens Nuzi keramikken har særegne former og malt i brunt eller svart.

Khirbet Kerak Ware er også kalt Red Black Burnished Ware eller kun Red-Black i kontekst av Vest Syria og Amuq dalen. På tross av at det ser ut til å være et nært slektskap med tidligere tradisjoner i Levanten, så er deres keramikk særegen. Kura Araxes kulturen, hvor Khirbet Kerak keramikken stammer fra, malte keramikken sin i svart og rødt og brukte geometriske design for utsmykking. Eksempler har blitt funnet så langt sør som til Syria og Kanaan og så langt nord som til Dagestan og Tsjetsjenia. Spredningen av denne keramikken sammen med arkeologisk bevis for invasjon tilsier at Kura-Araxes folket spredde seg langt fra deres opprinnelige hjem og hadde utstrakte handelskontakter. Deres metallvarer ble distribuert til alle kanter, og funnet i Volga, Dnieper og Don-Donets systemene i nord, Syria og Palestina i sør og vest i Anatolia.

Kura Araxes kulturen, som fremviser både flat graver og kurgan graver, hadde trolig en heterogen etnolingvistisk befolkning. Hurri-urartiske elementer er høyst sannsynlig, og det samme kan sies om en representant av de kartvelske språkene. Kulturen, som også er nært forbundet med Maykop kulturen i Transkaukasia, er med andre ord et godt utgangspunkt for spredning av de indoeuropeiske språkene. Kulturen var også bemerkelsesverdig for produksjonen av kjøretøy på hjul slik som vogner og kjerrer. I den armenske hypotesen om indoeuropeernes opprinnelse så er denne kulturen, og kanske Maykop kulturen, identifisert med de anatolisk talende.

Kulturen, som også er nært forbundet med Maykop kulturen i Transkaukasia, er med andre ord et godt utgangspunkt for spredning av de indoeuropeiske språkene. Kulturen var også bemerkelsesverdig for produksjonen av kjøretøy på hjul slik som vogner og kjerrer.

Trialeti kulturen, som i Georgia og Armenia utvikler seg fra den tidligere Kura-Araxes tradisjonen, viser innflytelse fra Anatolia og er den andre høykulturen i Kaukasus. Den viser sterke bånd til de høyt utviklede kulturene i den gamle verden, slik som i den aegeiske. Eliten er interred i store, rike graver under jorden og stein mounds, som enkelte ganger inneholder fire-hjulede vogner. Det var mange gullobjekter i gravene. Disse lignet dem i Iran og Irak. I visse teorier blir denne kulturen identifisert med talerne av anatoliske språk og som et tidligere urhjem for det protoindoeuropeiske språket.

Man har forsøkt å finne ut hvilke forhold det proto-indoeuropeiske språket hadde med andre språk. Mange ulike relasjoner har blitt foreslått, men er kontroversielle. Et av de mest plausible er den til en indouralisk familie, som inkluderer PIE og uralisk. De deler en rekke morfologiske og leksikale trekk. Et annet forhold assosierer indoeuropeisk med nordvest kaukasisk, som vil si pontisk, cirkassisk eller Abkhaz-Adyghe, i en språkfamilie kalt protopontisk. Eksistensen av visse PIE typologiske trekk i nordvest kaukasisk vitner om et tidligere språkforbund eller substratum som geografisk nådde PIE urhjemmet. Den samme typen av språk, med komplekse verb, kan indikere en lokal leksikal og typologisk tilstand i Vest Europa, noe som kan peke på en mulig neolittisk substratum, hvor det ennå levende nordvest kaukasiske kan være de eneste overlevende.

Listen inkluderer noen viktige gamle steder fra området dominert av hurriere:

Tell Mozan (ancient Urkesh) Urkesh an overview

Yorghan Tepe (ancient Nuzi) The Semitic Museum: Nuzi and the Hurrians

Tell Brak (ancient Nagar) Tell Brak Learning Sites

Tell Leilan (ancient Shehna and Shubat-Enlil) Yale Tell Leilan Project

Tell Barri (ancient Kahat) Missione Italiana archaeologica a Tell Barri

Tell Beydar (ancient Nabada) ESE Tell Beydar

Kenan Tepe Upper Tigris Archaeological Research Project

Tell Tuneinir Tell Tuneinir St. Louis Archaeological Expeditions

Umm el-Marra (ancient Tuba?) The Johns Hopkins/University of Amsterdam Joint Expedition to Tell Umm el-Marra

Tell Chuera Grabung Tell Chuera

Hammam al Turkman (ancient Zalpa?) Excavation Hammam al Turkman, Leiden University

Tell Sabi Abyad Dutch Excavation at Tell Sabi Abyad

Hamoukar The Hamoukar Expedition University of Chicago

Chagar Bazar

Tell el Fakhariya / Ras el Ayn (ancient Washukanni?)

Tell Hamidiya (ancient Taidu?). For the results of the Swiss excavations at Tell al-Hamidiya

Excavation reports and images are found at the websites linked. As noted above, important discoveries of Hurrian culture and history were also made at Alalakh, Amarna, Hattusa and Ugarit.

The Iranian Arab group shows close affinities with the Bakhtiari and other Iranian Indo-European-speaking groups for both mtDNA and the Y chromosome. In fact, for both mtDNA and theYchromosome, all of the Indo-Europeanspeaking and Semitic-speaking groups from West Asia exhibit generally low levels of differentiation (i.e. Fst values are less than 0.05). The significant correlation between mtDNA and NRY Fst values, as shown by the Mantel test, further indicates that there are no substantial differences between patterns of mtDNA and NRY variation in this region of the world. The lack of significant differentiation between west Asian Semitic-speaking and Indo-European-speaking groups indicates that language has not been a substantial barrier to gene flow in this part of the world.

Haplogroup J2 M172 in Iran  

For å lese mer om de ulike haplogruppene med særlig vekt på indoeuropeerne se: Her

"[Dr. Cavalli-Sforza] finds that after the introduction of agriculture in the Middle East about 10,000 years ago, farmers from there spread at the rate of one kilometer, or five-eighths of a mile, a year, eventually settling throughout Europe. "

?Louise Levathes, New York Times July 27, 1993

The world generally credits the Sumerians, who lived in the marshlands created by the Tigris and Euphrates rivers in southern Iraq, with the development of civilization. Although nearly contemporary river valley civilizations also developed in the Nile Valley of Egypt and the Indus Valley of Pakistan, the Sumerians seem to have been the first people to live in cities and to create a system of writing.

Scientists also regard the "fertile crescent," an arc linking Iran, Iraq, Syria, Lebanon, Jordan and Israel/Palestine, as the site of the earlier "neolithic revolution," when hunter-gatherers first learned to plant crops, and then created permanent settlements to cultivate, guard and harvest them. The evidence is the fact that wild ancestors of the food crops associated with traditional Middle Eastern and European agriculture are native to the fertile crescent.

They claim that Islamic extremists in Iraq are trying to wipe them out through forced conversions, rape and murder. They are pacifists, followers of Adam, Noah and John the Baptist. They have lived in what is now Iraq since before Islam and Christianity, but now more than 80% have been forced to flee the country and now live as refugees in Syria and Jordan. Even there they do not feel safe - but they say western governments are unwilling to take them in.

Rett etter vasens tilbakevending, knust i 14 deler, bilder viste store ødeleggelser både på toppen og bunden, ble det annonsert at den ville bli reparert. Nåværende tilstand er ukjent. I juni 2007 kunne den britiske avisen The Guardian rapportere at plyndringen av antikke saker fortsette i Irak og at direktøren for museumet, Donny George, flyktet etter å ha mottatt dødstrusler i august 2006. Museets inngang har blitt murt igjen, bygningen er omgitt av sementmurer og museets stab har ikke tilgang.

Mesopotamia, Egypt og Palestina står i en særstilling i verdens historie og kultur. Når vi strever etter å forstå Europas utvikling og det som skjer med oss i dag, og følger sporene tilbake i tiden, ender vi ofte opp i denne regionen. Det er lett å peke på at samtlige av de abrahamske religionene alle kommer fra denne del av verden. En større utfordring er å forklare hvorfor begivenhetene her har hatt slik makt over menneskeheten forøvrig, og hvorfor sivilisasjon, jordbruk, metaller og skriftspråk opptrer så tidlig her.

For en del tusen år siden var landene ved Tigris, Eufrat og Nilen særdeles fruktbare og klimaet var gunstig, slik at menneskene der hadde gode livsvilkår. Men lignende forhold har eksistert andre steder på kloden uten at det har ført til samme type utvikling. For å komme videre må vi se nærmere på menneskene selv.

Vest Asia var fra tidenes morgen møteplass for flere kulturer med tyngde til å skape historie, slik som afrikanere og kaukasiere. Også folk fra det indre av Asia kom til å spille med i historisk tid, og kanskje også på et tidlig stadium.

Kaukasierne drev landbruk og ble stedbundne. De begynte å bygge hus og å holde husdyr. De spredte seg til Lilleasia, Mesopotamia og Kaukasia, og deretter videre til Kypros, Kreta og Hellas. Senere, i tidlig bronsealder, finner vi den også i Nordvest-Afrika, Sør-Italia og Spania.

Ibererne og dagens baskere i Spania kan være etterkommere av denne tidlige folkevandring, da basker-språket hører til de alarodiske språk, talt av blant annet hurriere og urartiere, i Kaukasus. De nordøstlig kaukasiske språkene, også kjent som øst kaukasisk, kaspisk, nakh-dagestansk eller dagestansk, blir også sett på som kandidater.

De nordøstlig kaukasiske språkene er en språkfamilie som blir talt i Dagestan, Tsjetsjenia og Ingushetia, i det nordlige Azerbaijan og i Georgia, og som inkluderer nakh, som betyr Noa på tsjetsjensk, språkene som batsi, talt av batserne, som betyr by, og veinakh språkene som tsjetsjensk og ingushetisk, avar-andi familien, tsezicsk eller didoisk, lakisk, den dargiske dialekkontinuiteten, khinalugisk og den lezgiske familien.

Tsjetsjenerne refererer til seg selv som Nokhchii, som kommer fra navnet til en store tsjetsjensk gruppe, nokhchmekhkakhoiene, som betyr sønner av Noah, og deres hjemland. Den armenske Nakhchivan, hvor prefikset Naxc er et navn og avan betyr by på armensk, eksklaven, som nå blir hersket over av Azerbaijan, betyr stamplassen på armensk, en bibelsk referanse til Noas etterkommere i nærheten av Ararat. I følge armensk tradisjon ble Nakhchivan dannet av Noa av de abrahamiske religionene.

De eldste gjenstandene funnet i regionen, som var en del av statene Mannae, Urartu og Media, før den ble en provins i Armenia under det akamenidiske Persia i 521 f.vt., daterer seg tilbake til den neolitiske tiden. Azerbaijan har i nyere tid ødelagt historiske armenske gravstein, khachkarer, ved en historisk og eksepsjonell gravplass i Julfa, Nakhchivan.

Tradisjonelt ble nakh språkene klassifisert som en separat nord-sentral kaukasisk familie, relatert til språkene i Dagestan kun på et dypere nivå, dermed kalt for nakho-dagestansk. Navnene nordøst kaukasisk, øst-kaukasisk, dagestansk og kaspisk var navn på de andre bransjene. Senere har man kommet fram til at nakh språkene ikke skiller seg mer enn de andre bransjene av dagestansk.

Mange mener at nordøst og nordvest kaukasisk skulle bli slått sammen til en nord kaukasisk familie, også kjent som kaukasisk, som ikke inkluderer den sørkaukasiske eller georgiske kartvelske familien, som blir sett på som urelatert, selv om det har vært mye kontakt og innflytelse. Georgierne, eller kolkierne og ibererne, blir her sett på som tidlige representanter.

Det er likheter mellom den nordøstlig kaukasiske familien og hurrisk og urartisk, som ble talt i ulike deler av den fruktbare halvmåne omkring 3000-2000 f.vt., og som har blitt satt sammen i en hurro-urartisk familie, som sammen med nordøst kaukasisk danner den såkalte alarodiske familien. Den proto-nordøstlige kaukasiske språkfamilien har mange termer for jordbruk og det har blitt foreslått at talerne av disse språkene var involvert i utviklingen av jordbruk i den fruktbare halvmåne.

Nordvest kaukasisk, en språkfamilie som blir talt i Adygea, Kabardino-Balkaria, Karachay-Cherkessia, Abkhazia og i Tyrkia, og som inkluderer abkhazisk, abazisk, kabardinsk eller øst sirkassisk, adyghisk eller vest sirkassisk, og ubykhisk, ansees for å være den kaukasiske gruppen som mest ligner på baskisk.

Den nordvest kaukasiske språkfamilien har forbindelser til det utdødde hattiske isolatet, som var det førende språket i Lilleasia fram til omkring 1800 f.vt. Hattisk ble talt av de såkalte hattierne, som hadde sitt senter i Hattusa, en by som senere kom til å bli overtatt av de anatolisk-talende hetittene. Nordvest kaukasisk og hattisk danner til sammen den hetto-iberiske språkfamilien. Det første navnet på Lilleasia, dagens Tyrkia, var Hatti landet.

Omkring 2000 f.vt. begynte hetittene, som talte et indogermansk språk som til og med hørte til Kentum-gruppen, altså samme som gresk, latin, tysk og norsk, å røre på seg og danne sitt rike, med hovedstaden Khati, dagens Boghaz-Køi. Deres makt bredte seg ut til kysten i vest og inn i Mesopotomia, inntil de overfalte Babylonia, men uten å erobre og annektere området, i 1870 f.vt. Hetittriket ble angrepet av erobrere, sannsynligvis frygisk-mysiske folk fra sørøst-Europa, som hadde skilt lag med den trakiske folkegruppen av indoeuropeisk-talende folk på 1300 f.vt. Men det er mest strukturen i det hetittiske språk som er indogermansk; ordforrådet er fremmed.

Jerngjenstander er funnet så tidlig som fra 3000?4000-tallet f.vt. i Mesopotamia og Egypt, men det var folk i Lilleasia, ikke aller minst hetittene, som for alvor tok det i bruk fra 1400-tallet f.vt. De brukte trekull og blåsebelger slik at de oppnådde en så høy temperatur at jernmalmen smeltet (ca. 1500 °C). Jernalderen kom til Hellas mellom 1000?800 f.vt. og til Norden omkring 500 f.vt.

Forbindelser mellom proto-indoeuropeisk og proto-nordvest kaukasisk har blitt foreslått. Trolig var disse genetisk relatert omkring 12.000 f.vt. Det hypotetiske proto-språket blir kalt proto-pontisk, som med andre ord skulle ha gitt opphav til proto-indoeuropeisk og proto-nordvest kaukasisk.

Proto-pontisk har blitt referert til som stamspråket til proto-nostratisk, et annet proto-språk som har gitt opphav til indoeuropeisk, uralsk, altaisk, kartvelsk, afroasiatisk, dravidisk, elamittisk, sumerisk, tyrsensk, etruskisk, nivkh, yukahir, chukotko-kamchatkan og eskimo-aleut. Datterfamiliene til proto-pontisk vil da inkludere nordvest kaukasisk på den ene siden og hele den nostratiske makrofamilien, hvor indoeuropeisk er en komponent på den andre. Det ser i det minste ut til å ha vært utstrakt kontakt mellom de to proto-språkene.

Kentum-satem isoglossene forklarer evolusjonen av tre dorsalrekker rekonstruert for proto-indoeuropeisk, kʷ, gʷ, gʷʰ, labiovelarer, k, g, gʰ , velarer, og ḱ, ǵ, ǵʰ; palatovelarer, i datterspråkene. Det at det eksisterer tre dorsalrekker har vært oppe til ivrig diskusjon og uenighet. Men også andre språk, der i blant nordvest kaukasisk slik som Abkhaz, det iranske Yazgulyam, viss system av dorsaler ikke er relatert til protoindoeuropeisk fonologi, Hausa og Hopi, har slikt tre-rekke system. Men eksistensen av dette trekket i de nordvest kaukasiske språkene er betydelig, ettersom de representerer den språkfamilien som er geografisk nærmest til det antatte indoeuropeiske urhjem på de sørlige russiske steppene, noe som sammen med det fattige vokalsystemet og glottale konsonantene som blir delt mellom protoindoeuropeisk og nordvest kaukasisk gjør det sannsynlig at de må ha dannet et tidlig språkforbund.

Hypotesen om den dene-kaukasiske språkfamilien, også kalt sino-kaukasisk eller dene-sino-kaukasisk, forbinder baskisk, nordkaukasisk, sino-tibetansk, burushaski og yeniseisk eller karasuk, og na-dene familiene, også kjent som athabaskisk-eyak-tlingit. Men denne hypotesen er større enn den nostratiske, som inkluderer indoeuropeisk, uralsk, kartvelsk og altaisk.

Det hypotetiske stamspråket for den nostratiske familien blir kalt proto-nostratisk. Dette må ha blitt talt i en tid før språkene den ga opphav til ble talt, noe som plasserer det mot slutten av den paleolitiske perioden, som vil si den tiden da det første jordbruket ble introdusert omkring 10.000 f.vt.

Det er tale om en gruppe mennesker som har blitt kalt for armenoid, assyroid, alarodisk, kappadokisk, protoarmensk og hetittisk, kaukasisk og taurisk. Man finner egyptiske bilder som fremstiller mennesker med denne bakgrunn fra omkring 4000 f.vt., men enkelte funn tyder på at de eldste fremstøtene mot Egypt kan ligge enda lengre tilbake. I dag utgjør disse folkene for det meste grekerne, tyrkerne, jødene, syrerne, armenerne og iranerne.

Da kaukasierne spredte seg fra Kaukasus-området vestover og etter hvert nådde sørøst-Europa med Balkan, talte de sine egne artsbestemte språk, kaukasisk eller alarodisk, hvor av baskisk er en gjenværende rest. I dag tales disse språk bare i Kaukasus-området mellom Svartehavet og det kaspiske hav, mens folkeslaget har bredt seg ut over et stort område fra det indre av Asia og India til Vest Asia, sørøst-Europa og Nord Afrika, Italia og Spania.

Afroasiatisk lingvistisk mangfold er langt større i Afrika enn i Vest Asia. All seks av de afro-asiatiske familiene eksisterer i Afrika, mens kun et, semittisk, blir funnet i Vest Asia, og mangfoldet i det semittiske språket er langt større i Afrika, Etiopia, enn i Vest Asia. Dette skulle tilsi at både afroasiatisk og semittisk stammer fra Afrika, hvor i det minste det sistnevnte skal stamme fra Etiopia.

Semittisk stammer fra Beta Israel i Etiopia. Samtlige av de afrosemittiske språkene, kushitisk (hamittisk), chadisk, omotisk, berber, egyptisk og semittisk stammer derfra. Dette var en søstergruppe til den nostratiske, som inkluderer indoeuropeisk, uralsk, kartvelsk og altaisk.

Spredningen av afroasiatiske språk er knyttet til evolusjonen av Y kromosomet E3b haplogruppe. Omkring 21-25.000 år siden oppsto denne subbransjen i Etiopia i Øst Afrika og spredde seg nordover og inn i Nord Afrika og Vest Asia, hvor den delte seg i tre nye haplogrupper hvor av E3b3 under den siste istiden befant seg i Levanten og i Nordøst Afrika, E3b2 i Nordøst Afrika, Maghreb, og i dag er å finne hos berbere, som utviklet seg blant stamfedrene til de såkalte Beta Israel eller de etiopiske jødene, og E3b1 har sin opprinnelse i Øst Afrika og ekspanderte i etterkant av istiden til nord og vest.

Det er spreadningen av E3b1 som er forbundet med spredningen av de afroasiatiske språkene. Urhjemmet for de afroasiatiske språkene var med andre ord i det sørøstlige Sahara, mellom Tibesti og Darfur.

Arkeologiske bevis fra Magreb, Sudan og Øst Afrika viser at minst tre bransjer av de afroasiatiske språkene, omotisk, kushitisk og tsjadisk, eksisterte omkring 8000 f.vt., noe som ikke aller minst gjør de afroasiatiske språkene til et søsterspråk til proto-nostratisk, som inkluderer en stor andel av språkene i Europa, Asia, Afrika og Nord Amerika heller enn en etterkommer.

Hebraisk, sammen med kanaanittisk, som oppsto i Levanten etter gradvis separert seg fra arameisk og ugarittisk omkring 2000 f.vt., er et nordvest-semittisk, et språk som oppsto omkring 3000 f.vt. Sammen med blir hebraisk gruppert som sentral semittisk. Innen den kanaanittiske språkfamilien tilhører hebrew sub-gruppen som også inkluderer edomitt, ammonitt og moabitt, mens en annen kanaanittisk sub-gruppe inkluderer fønikisk og punisk.

Den første skrevne bevis på hebrew, Gezer kalenderen, daterer seg tilbake til begynnelsen av monarki perioden, den tradisjonelle tiden for Davids og Solomons styre, 1000 f.vt. Kalenderen, oppkalt etter byen den ble funnet I nærheten av, er skrevet på et språk, som har blitt klassifisert som arkaisk bibelsk hebrew. Dette er en gammel semittisk skrift, som ligner på den fønikiske som gjennom grekerne og etruskerne senere ble den romerske.

Det er altid vært en viss usikkerhet om semittenes bakgrunn, ikke minst på grunn av at det semittiske språket utgjør et språk, ikke en rase, noe som ikke aller minst kommer fra at de kaukasierne som bodde i Vest Asia etter semittenes erobring på lik linje med dem i nord, som ble tvunget til å gå over til å tale indoeuropeisk, ble tvunget til å tale semittisk. Dette er en av årsaken til at kurdere og armenere taler indoeuropeisk, mens babylonere og assyrere taler semittisk.

I det semittisk-akkadiske imperiet, verdens første imperium, i århundrene før det andre årtusen før vår tidsregning ble den sumeriske befolkning tvunget til å tale semittisk, og det sumeriske språket ble forsøkt utryddet. Denne episoden kan minne mye om historien om Babels tårn og den språklige forvirringen som oppsto. Tidligere hadde det vært et språklig fellesskap i hele regionen og med Armi-Subartu, som mange mener indikerer armensk avstamning, i sentrum.

Men det akkadiske imperium forsvant nesten like raskt som det ble skapt og en sumerisk renessanse oppsto, før også den bukket under av semittenes press fra sør, denne gangen av amorittene med deres gud Amurru eller Marduk, som de gjorde til hersker av Babylon. Denne historien kan minne om den hvor Martu velter forsamlingen av de gamle sumeriske gudene, anunakene.

De hurriske statene, slik som Urkesh, Yamhad, Arapha og Mitanni, sentrert i Khabur dalen, i sumerisk mytologi likestilt med grekernes elv Stix, med viktige steder fra de første sivilisasjonene som Tell Halaf, Tell Brak, Tell Leilan og Urkesh, har gitt navn til en særlig malt keramikk funnet i det nordlige Mesopotamia og Syria kalt Khabur keramikken fra omkring 2000 f.vt., hadde blitt erobret av andre folkeslag, hetitter og assyrere, på 1300-tallet f.vt. Hjertet i det hurriske området, Khabur elvedal, ble en assyrisk provins. Enkelte hevder hurrierne fortsatteå leve i landet Subria nord for Assyria under jernalderen. Etter hvert tok et urartisk-talende aristokrati over makten over befolkningen rundt sjøen Van og dannet kongedømmet Urartu, Ararat, som senere kom til å danne Armenia. Hurrierne i Syria synes å ha oppgitt deres språk i favør av en assyrisk dialekt eller aramaisk.

Idrimi var en hurrisk semittisk sønn av kongen av Aleppo, som ble avsatt av den nye regionale herskeren, Barattarna, kongen av Mitanni. Han klarte å vinne tilbake tronen og ble ansett som vasall av Barattarna. Han dannet kongedømmet Mushki, eller Moses, og styrte fra Alalakh, eller Alalah, dannet omkring 2000 f.vt., samtidig med Ur III, som en av de første store byene i den fruktbare halvmåne i regionen Hatay, som vasall til Mitanni. Han invaderte hetitt territorier i nord, noe som resulterte i en avtale med landet Kizzuwatna. Alalakh ble trolig, på lik linje med mange andre byer langs med kysten i Anatolia og Levanten, ødelagt av sjøfolkene på 1200-tallet f.vt.

Etter at Idrimis familie hadde blitt tvunget til å flykte til Emar, med hans mors folk, forlot ham dem og slo seg sammen med hapiruene, som var røverbander og leiesoldater og som var en blanding av semittisk og hurrisk-talende, i Ammija i Kanaan, hvor han ble anerkjent som sønnen av deres overherre og hyllet. Habiruene var folk uten noen stat og som besto av folk som hadde flyktet de økte undertrykkende økonomiske forholdene under assyrerne og babylonerne fra omkring 2000 f.vt. Etter å ha levd med dem i 7 år ledet han dem i et suksessfult sjøangrep på Alalakh, hvor han ble konge.

Det har blitt spekulert om hvor vidt apiruene og hebrewene var de samme. Den bibelske historien om Abraham skildrer ham og de andre hebrewene stort sett på samme måte som man ville ha skildret en gruppe hebrewer. Og ser man bort fra likheten i navn, synes beskrivelsen av apiruenes angrep på byer i Kanaan å passé med den bibelske historien om hebrewenes erobring av land under Joshua. Andre tror at hapiruene var en komponent av senere folk som kom til å bebo kongedømmene styrt av Saul, David, Solomon og deres etterfølgere i Judah og Israel. Jødenes marsj fra Egypt skjer på omtrent samme tid som da hyksosene, også dem en blanding av hurriere og semitter, ble jaget ut av Egypt, hvor de hadde styrt i et par hundre år. I tillegg kommer historien om Abraham og hans reiser. Det har samtidig blitt spekulert på om habiruene er relatert til den bibelske personen Eber.

It is based on two assumptions

Possible PIE timeline:

7000 BC Anatolia, farming
6000 BC settling down around the western coast of the Black Sea
5000 BC elevation of the Black Sea level
4500 BC pushed to northern Pontic steppes
4200 BC domestication of the horse in the Sredny Stog culture
4000 BC emergence of the Yamna culture
3600 BC early influence on the early Maykop culture
3500 BC arrival in Dagestan and Azerbaijan
3400 BC separation of Proto-Anatolian (Proto-Hittite)
3400 BC early expansion of PIEs into Europe (Globular Amphora, Baden, Corded Ware) begins
3300 BC the Yamna at its peak
3200 BC interaction of Proto-Anatolian with the Kura-Araxen culture
3100 BC satemization of the southern branch
3000 BC first use of wheeled carts by IEs
2900 BC elevation of the Caspian sea level
2900 BC expansion of classic IE dialects begins
2800 BC expansion of the Yamna culture beyond the steppes begins

The ancient and modern history can, in fact, also be seen as part of IE migrations

500 BC arrival in Portugal and Ceylon
200 BC decline of the Greek civilization
400 AD decline of the Roman civilization
1100 AD crusades of Europeans to the Middle East
1500 AD expansion of the Romance group to America
1600 AD expansion of Slavs to Siberia after the implemenation of firearms
1700 AD early Germanic settlements in America, Africa, Australia
1800 AD conquest of the wild west in America
1900 AD The German "Drang nach Osten" and the two world wars

Agreement with former theories

There's no need to reject any other theories, especially the Kurgan hypothesis by Gimbutas (1956). We could assume that the southern Ukrainian territory before 3000 BC was just an earlier habitat for the Proto-Indo-European tribes ? an area where they might have lived before they moved to the Caspian coast.

Many of the Gamkrelidze and Ivanov ideas (1986), who viewed the PIEs as southern highlanders and placed the original homeland in the region of present day Armenia, are also supported.

On the other hand, this approach rules out theories that place the Urheimat too far to the west, yet, it is possible that such theories refer to earlier stages of IE expansion.

Note that the traditional Kurgan hypothesis is far from perfect.

The main problem is that the reconstructed late PIE flora and fauna is simply NOT of the steppe type. Neither oak, nor hornbeam, nor pine, nor beech normally grow in the Ponto-Caspian steppes, in fact, they grow anywhere except this region. And if the steppes had been covered by light woods in the past, the existing conditions might not have been suitable for domestication of horses. The late PIE wild life must have been of a mixed type consisting of many varieties of trees and animals, with sufficient meadows for pasturing horses, sheep and cattle, and this kind of environment is typically found in mountainous and coastal regions.

The territory of Caucasian Albania has been inhabited for more than a million of years. Copper needles and other artifacts appear in Azerbaijan and eastern Georgia by 4000 BC. In 3300-2200BC, Dagestan is the location of the Kura Araxes culture that extended over all of the Lesser Caucasus to Armenia. It was characterized by farming and live-stock raising economy, and the use of wheeled vehicles.

Unlike the IE culture, the Kura Araxes was also characterized by the cults of hearth, sun, aurochs, depictions of helixes and other apparently purely Caucasian features, therefore it should be rather considered as Nakh-Dagestanian. Still, the IEs may be somewhere near, for example, they may be located to the south or even below the sea level. In some theories, the Kura Araxes is identified with the homeland of Proto-Anatolian speakers, an idea that seems to be supported by the current symmetric expansion theory. A very short list of archealogical findings has been added to demonstrate that artifacts typically associated with IEs (rich burial sites, catacombs, wheel, horse, early bronze and copper tools) tend to show up in the target region as part of the Kura Araxes culture.

A very short list of archealogical findings has been added to demonstrate that artifacts typically associated with IEs (rich burial sites, catacombs, wheel, horse, early bronze and copper tools) tend to show up in the target region as part of the Kura Araxes culture.

1) Derbent (Dagestan), Bronze Age agricultural communitities, c. 3000 BC

2) Velikent (near Derbent, Dagestan), site discovered in the 19th century, burial catacombs (no mounds), numerous ceramic vessels, models of wheels, bronze axes, knives, hews; jewelry, early layers c. 3000-2500 BC, most layers c. 2500-2000 BC.

3) Kultupe (Nakhichevan, on the border of Armenia and Azerbaijan), a figurine of horse and horseman, c. 3000 BC

4) Baba-Dervish (Azerbaijan), dugout huts, bone and stone objects, furnaces, wheat and barley cultivation, weaving, pottery, figurines of wheels, aurochs, clay models of woman, c. 3000-2000 BC

Arguments for the "Caspian Bridge"

1. Physical arguments. It is finally possible to explain space and time distribution of IE dialects and languages and draw detailed maps using physical ideas of symmetric expansion around natural obstacles
3. Lexical arguments. The flora and fauna of the target area coincide with the reconstructed IE stock by 95%.
4. Technological arguments. It is possible to give a good technological reason for the immense Indo-European expansion ? the invention of a horse-drawn wheeled cart.
5. Paleoclimatic arguments. The reason for moving in or out of the original area may be linked to variations in the Caspian sea level. (The Caspian Sea Bridge to Asia)
6. Archeological arguments. Bronze and copper age equestrian cultures seem to be spread in the target area at the right time. Although, data are too scarce so far.
7. Indirect metallurgical argument. Early metallurgy is connected with mountainous regions.
8. Indirect climatic argument. Since most early agricultural civilization tend to arise along parallel 35, the PIE  Urheimat should be relocated further to the south.
10. Indirect heuristic argument. Partial integration with other theories is achieved.

1) Lexical evidence
Geography and plant &animal life data seem to corroborate the Caspian Sea hypothesis. The classic requirements for the names of "salmon" and "beech" are fulfilled. Indeed, salmon live in the Caspian, and beech forests abound in the area. Interestingly, the preservation of many other lexemes denoting natural life and resources can be explained just as well.

Proto-Indo-European language:

birch, beech, pine, oak, hornbeam, cedar, aspen/poplar, willow, cherry, apple, maple, alder, hazel, nut/chestnut/walnut, elm, linden, ash, yew; horse, sheep, pig, ox, cow, sow; wolf, bear, wild boar, deer, fox, lynx, lion, antelope, wild ox (bison), squirrel, beaver, otter, mouse, tortoise, snake, salmon; bird, eagle, crow, thrush, grouse, crane, goose (swan); bronze, copper

Dagestan:

oak, pine, hornbeam, birch, beech, maple, poplar, black alder, willow, cultivation of cherries, apples, apricots, pears, melons, wheat, rice; European bison (aurochs), mountain goat, roe deer, chamois, bear, deer, leopard; wild turkey, partridge, jackdaw, eagles; coal, iron ore

Azerbaijan:

beech, oak, and pine forests; cultivation of wheat, persimmon, wine grapes; Alpine meadows in the mountains used for pasture; bear, roe deer, mountain goat, wild boar, lynx, leopards, European bison (wisent), fox, porcupine, bat, rabbit, weasel, wildcat, badger, gazelles, jackals, hyenas, dormouse, rat, squirrel, snakes (viper);
extensive pastures for sheep, cattle, and goats;
prey birds, pheasent, flamingo, waders, pelican, partridge, turtledove, grouse, ringdove, vulture, owl, partridge, ortolan, spoonbill, kingfisher, pigeon, heron, geese, cranes, ducks, eagle
iron ore, copper, zinc, lead, salt

Gilan and the Elburz region:

beech, oak, and hornbeam (ironwood) forests, conifers (cedar), wild fruit trees (almond, pear, pomegranate, walnut), silk tree, walnut, pistachio, plane, alder, yew, acacia; cultivation of tea, olives; wolf, fox, bear, mountain goats, red mountain sheep, roe deer, rabits, gerbils, Caspian tiger, hyena, leopard, deer, gazelles, lynx, snakes, lizards; waterfowl; coal, iron ore, lead, zinc

Caspian Sea:

sturgeon (and its varieties), salmon, pike, perch, carp, herring, mullet, sprat, tortoises, porpoise, Capian seal, pelicans, swans, flamingos, herons, egrets, sandpipers, partridges, various migratory birds

The few remaining words (hazel, elm, linden, ash, beaver, otter) should be added to the common list just as well, because linden, ash, and elm should grow in the Caucasus and could be lost in the lists above due to incomplete information; beavers and otters were hunted and exterminated in modern times, while their original habitat was larger covering most of Europe and Asia. In other words, this looks like almost one-to-one correspondance.

Saakashvili's term as president has seen Georgia strengthen its ties with NATO and the European Union. But relations with Moscow have soured and Georgia's economy has been badly hit by a Russian ban on Georgian goods. Georgia's snap presidential election 05.01.2008 was called by president Mikhail Saakashvili after huge opposition rallies in November resulted in violent unrest and a temporary state of emergency. Georgia's president seems to 'wins election', but many voters worry about enduring poverty despite economic growth. Saakashvili appears to have won the election, but it is unclear if he received enough votes to avoid a run-off. If he fails, he faces a second round two weeks later against the runner-up. According to the country's main exit poll he won just over 50% of the vote, which if confirmed by final results would give him outright victory. But opposition candidate Levan Gachechiladze has accused the authorities of trying to rig the vote. The authorities have denied this but the BBC's Matthew Collin in Tbilisi says that after a bitter and divisive election the dispute seems certain to continue. Polls give Mr Gachechiladze about 25% of the vote. Along with the presidential election, Georgians are being asked to vote on whether they should have a parliamentary election in the coming months, and whether the country should join NATO. Hundreds of foreign observers are monitoring the ballot. The president's opponents charge him with presiding over economic mismanagement and corruption and adopting authoritarian ways.

All in all this has made the system more capitalist, and somewhat reduced the degree of statism. Georgia  has a powerful president (the president is both the chief of state and head of government for the power ministries: state security (includes interior) and defense) and a parliamentary system that is democracy only in the name, not in reality. The economic-political system of Georgia works very significantly  from the top downwards to the bottom, grassroots, all in all very significantly vertically organized economical and political/administrative. A life expectancy at birth at 70,5 years (2003) combined with a quite repressive political/administrative system in general, contribute to a significant, but not extreme, degree of statism.

Kaukaserne i Kaukasus bærer ennå i dagnavnet Noa, noe Nakhchivan eksklaven er et tegn på. Nakh språkene blir talt av blant annet Tsjetsjenia og Ingushetia. Tsjetsjenerne refererer til seg selv som Nokhchii, som kommer fra den større tsjetsjenske stammen Nokhchmekhkakhoi. Naxarar eller nakhararq betyr førstefødte på armensk og er navnet på Armenias høyeste adel.

Kan nevnes at Bagratunyac Arqayakan Tohm er en kongelig familie viss bransjer har hersket i ulike armenske og georgiske provinser. Det er den lengst regjerende kongelige familien i Kaukasus og i Europa, og som fikk sin start som prinsehus i Armenia, etter at fallet til den rivalerende klanen Mamikonierne, en adelsfamilie som dominerte armensk politikk mellom 400-800-tallet, hjalp dem til å oppstå som en hoved styrke i kampen mot araberne og fikk fatt på kronen på 900-tallet, før den fikk kongestatus i begge land omkring 900. Den armenske hovedbransje døde ut omkring 1200-tallet, mens den georgiske linjen forsetter frem til i dag som Det kongelige hus av Georgia. Det var under en av de bagratid-ledede anti-arabiske opprørene i 772 at en av sønnene til Ashot III den blinde flyktet inn i Iberia, Georgia. Det var hans sønn som dannet den siste georgiske kongefamilie. Kan nevnes at da som nå så giftet de ulike nasjonenes kongefamilier seg, ikke minst den armenske, greske og iranske, inn i hverandre for på den måten å knytte diplomatiske bånd mellom hverandre.

Bagratuni kommer fra Bagrat-, som stammer fra det gammelpersiske Bagadata, som betyr gudegitt. Den hellige boken Bhagavad Gita betyr Guds sang. Sammen med -id endelsen, man kan også bruke -an eller -uni, som er to av de vanligste endelsene på armenske etternavn, blir det barn av huset etablert av Bagrat. Bagratidene var trolig en bransje av Orontid dynastiet, det første kjente armenske dynasti med etablering omkring samme tid som de skytiske, mediske og simmeriske invasjoner omkring 600-700 f.vt., akemenide satraper og konger av Armenia fra omkring 400-200 f.vt. Navnet Orontes er den helleniserte formen av det maskuline navnet av iransk opprinnelse Auruuant og Arwand, som bertyr helt, Yervand på armensk, og navnet på dagens armenske hovedstad.

Den neolittiske revolusjon var overgangen til den neolittiske revolusjonen, de var de første som bygde byer og hadde jordbruk. De spedte det kaukasiske språket. Det var en dyptgående omstrukturering, da den tidligere jeger- og samlerkulturen gikk over til et levevis, hvor man hovedsakelig ernærte seg ved jordbruk og husdyrhold. Vest Asia, Middelhavsområdet og på Balkan var pga de klimatiske forholdene først ute. Natuferne ble til de senere Harifi kultur, som igjen utviklet seg videre til halaf, hassuna, Samarra, Ubaid og Uruk kultur, som ledet frem til sumererne.

Mens Mehrgarh utviklet seg i øst, Induselva, utviklet Kurgan kulturen seg i nord, på de sørrussiske stepper, nord for Kaukasus. Dette var indoeuropeerne som ennå livnærte seg som jegere og samlere, men som temmet hesten og oppfant vognen, noe som førte til at de som en krigerkaste raskt kunne erobre store områder. Shulaveri-Shomu kulturen, som ble etterfulgt av Kura-Araxes og Trialeti kulturene i det armenske høyland, er essensielle når det kommer til denne utviklingen.

Kurgan kulturen utviklet seg fra Samarra kulturen til bl a tokarere og iranere som reiste til øst, og keltere og germanere som reiste til vest. Simmererne, de direkte etterkommerne, ble senere jaget av et iransk folkeferd, skyto-sarmaterne, og ankom bl a Anatolia hvor de sammen med skyterne og mederne erobret både urartuerne, som hadde etablert det urartiske kongedømmet omkring 900-tallet f.vt., og frygerne, som utgjør protogrekerne, noe som gjør det sannsynlig at de ble en del av det som danner dagens armenere.

Den som dannet det urartiske kongedømmet, ikke minst bestående av Nairi, elvelandet, og Uriatri, fjellandet, var Arame, som ga seg selv tittelen kongenes konge, den tradisjonelle tittelen til de urartiske kongene. Men armenerne kaller seg selv for Hay, som stammer fra kongedømmet Hayasa-Azzi, et navn som tyder på proto luwisk språk og dermed på en tid lenger tilbake enn til det anatoliske språket, den første grenen av det indoeuropeiske språktreet.

Kurderne, også hurri-urartiere, ble i denne tiden til de såkalte mederne, før de begynte å kalle seg kurdere. De taler kurdisk, som er et iransk språk, mens armenernes språk stammer fra frygere, men også fra antatolerne. Det var i det hurriske kongedømmet Mitanni at indoarierne oppsto. Den første gangen guden Indra blir nevnt f eks er i Mitanni. Indoarierne var en herskerklasse som blandet seg med hurrierne på lik linje med normannerne i England under vikingtiden. Mederne, som gjorde det samme med kurderne på 600-tallet f.vt., grunnla Iran.

Indoarierne reiste som hyksoser, dermed navnet på en av det armenske folks grunnleggere Haik, sammen med semittisk talende, som senere reiste ut av Egypt som jøder, til Egypt som de holdt i et par hundre år. Til Hellas ankom de som de doriske grekerne. Dette var ekspandering av Kura-Araxes kulturen.

Sønnene til Noa, Javhe, Sem og Ham, var alle kaukasiere, som kom til Jeriko omkring 10.000 f.vt. og derfra reiste til Lilleasia og til øyene i Middelhavet, hvor de bl a ga opphav til Catal Hoyuk og Vinca kulturen på Balkan,for ikke å glemme den atlantiske Megalitt kulturen, til Anatolia og Kaukasus (Ararat), hvor de bl a ga opphav til hurrierne, som ikke aller minst dannet det sagnomspundne Hayasa, det indoarisk-hurrisk ledede Mitanni og Urartu, også kjent som kongedømmet Ararat, og til de moderne kurderne og armenerne, og de ulike andre kaukasisk talende folkeferdene, og derfra ut på de russiske steppene hvor de ga liv til indoeuropeere og andre nostriske språkgrupper, samt til Mesopotamia, hvor de ga opphav til sumererne.

Kaukaserne kom så langt sør som til den sørlige delen av den arabiske halvøy, Yemen, hvor de blandet seg med folkeslagene i Etiopia, hvor de bl a dannet både hebrewene og araberne, og gikk over til å tale det afroasiatiske språket semittisk, for deretter å vandre nordover igejen for der å erobre sumererne, som etter å ha blitt erobret av de nå semittisk-talende kaukaserne ga opphav til blant annet babylonerne og Assyrerne. Kasittene, som ble den gruppa som samlet det Babylonske imperium, var kaukasisk talende. Men senere kom stadig flere semittisk talende til regionen hvor det i dag er araberne som hersker.

Samarra i Sør Russland ga opphav til simererne, som er dagens armenere, og til alle indoeuropeerne, mens Samarra i Irak ga opphav til sumererne, hvis skriftspråk bredte seg til hurri-urartuerne. Folk som tror flodhistorien omhandler hele verden tar feil, det dreier seg om Middelhavet og Svartehavet omkring 5000 f.vt. og om spredningen av jordbruk.

How did all the different ?races? arise (from Noah?s family)?

White Peoples' History

De første skriftsystemene var trolig den sumeriske kileskriften fra omkring 3.200 f.vt. og de egyptiske hieroglyfene fra omkring 3.000 f.vt. De eldste funn av bibliotek- eller arkivliknende samlinger ble funnet i ruinene av den sumeriske byen Nippur i Mesopotamia, i nåværende Irak. Det var omkring 40.000 leirtavler av variert innhold fra omkring 3.000-2.000 f.vt.

Skriftspråkene utviklet seg fra symboler basert på piktogrammer, bilder som ligner på det de skal bety, eller ideogrammer, bilder som representerer ord. Slike symboler ble brukt i mange forskjellige kulturer fra hele verden, fra rundt 9.000 f.vt, og utviklet seg til skriftspråk fra rundt 5.000 f.vt. I Norden ble runer brukt fra tiden like etter år 0. Tartaria-tavlene hadde symboler man tror er et tidlig skriftspråk fra omkring 4.500 f.vt. Slike symboler kan være forløperen til de senere skriftsystemene. Semittene hadde de såkalte abjadene. Det var den sumeriske skriften som kom til å utvikle seg gjennom semittisk til de moderne alfabeter.

Myten om floden ble i løpet av de kommende årtusener ikke glemt blant sumererne. For de som flyktet til Sumer minnet de årlige, naturlige oversvømmelsene av Eufrat og Tigris dem om den store oversvømmelsen som hadde herget menneskene. Denne historie ble mytologisert, og gjort til en moralsk lærepenge. Det ble sagt at den druknet alle menneskene på nær en familie, hvorfra vi alle nedstammer. Det grunnleggende tema med alle dets fasetter bevartes i den muntlige overleveringen. Advarslen, den voldsomme oversvømmelse, en familie som unnslipper, den tilsynelatende oversvømmelse av hele verden, retretten av vannet og redningen av menneskeheten. Patriarken, som steg ombord i arken med allehånde frø og levende vesener visste at han og hans familie aldri ville vende tilbake. Det var slutten på verden, som han kjente den, men også en ny begynnelse.

Tripolye-cucuteni kulturen så dagens lys i et område fra Sentral Romania til Sentral Ukraina, med grenser til sredny stog kulturen i øst omkring 4.200 f.vt. denne representerer de trakiske folkene , viss ekspansjon mot sør og sørvest kan ha fort til slutten på Vinca kulturen og Karanovo kulturen. Mens trako-frygerne og illyrerne reiste sørover, ble anatolerne tvunget i Anatolia, og illyrerne reiste mot adriaterhavskysten.

Begynnelsen på den nordøstlige europeiske Comb Ceramic kulturen eller Pit-Comb Ware kulturen var omkring samtidig. Denne strakk seg fra Finland og Baltikum til Sentral Russland og sør til nord for grensen mellom Russland og Ukraina, med grense til Sredny Stog eller Dniepr-Don kulturen og de simmeriske kulturene. Denne kulturen forble en mesolitisk jeger-samler kultur, men introduksjonen av keramikk og jordbruk indikerer kulturell inflytelse fra de andre neolitiske gruppene. Den sørlige delen av Comb Ceramic kulturen utviklet seg til Eastern Corded Ware kultur, trolig på grunn av simmerernes ekspansjon fra sør, som til slutt ville utvikle seg til å bli de baltiske folkene.

Funnel Beaker kulturen (TRB) eller Traktbegerkulturen oppsto på de nordeuropeiske slettene, trolig fra Ertebølle/Ellerbek kulturen med innflytelse fra de nærtliggende LBK kulturene i yngre steinalder, neolitikum, omkring 4100 f.vt. Det fantes en tidlig-neolittisk traktbegerkultur som varte mellom omkring 4200-3200 f.vt. Denne gikk over i en en mellom-neolittisk traktbegerkultur mellom omkring 3200-2400 f.vt. Kulturen etterfølger Ertebøllekulturen i Danmark, Lihultkulturen i Sverige, Ellerbeck-kulturen i Schleswig-Holstein og Swifterbantkulturen i Nederland. I løpet av denne perioden, i sporene av bondesamfunnets fremvekst forandres hele samfunnsstrukturen til å bli et høvdingsamfunn med stammeterritorier.

Traktbegerkulturen representerer de første farmerne i den nordlige delen av Europa. Hovednæringen ble nå jordbruk, mens folk var mer samlere og jegere enn bønder i Ertebølletiden. Den er utbredt over Nord- og Sentral-Europa fra det sørlige Norge til den tsjekkisk-østerrikske grense og fra Nederland til Ukraina og inkluderer de første hjulkjerrene, ploger, kobber og monumental arkitektur.

Innenfor traktbegerkulturens utbredelsesområde kan det utskilles i alle fall fire store grupper, nemlig en i det vestlig omfattende området fra den nedre Rhinen og Nordsjøen til Elben, en sørlig, som går fra Midt-Tyskland helt over til Ukraina, en østlig med tyngde i det midtre og nordlige Polen og endelig en stor nordlig gruppe som omfattet Nordøst-Tyskland inklusive Schleswig-Holstein, Danmark, Sør- og Midt-Sverige, opp til Värmland og Uppland, og deler av Sør-Norge. Michelsbergkultulturen langs Rhinen, øvre Weser og øvre Elben representerer muligens en femte stor gruppe av traktbegerkulturen.

Yamna kulturen, også kjent som Pit Grave kulturen og Kurgan kulturen, som trolig er en etterkommer av Sredny Stog kulturen oppsto omkring 3.600 f.vt. Denne strakk seg fra Bug og Dniestr i vest til Ural og Emba i øst. Dette var trolig semi-nomadiske balto-simmerere.

Wartberg kulturen i Sentral Tyskland, hadde sitt oppsto fra Michelsberg kulturen, men med inflytelse fra Baalberge subkulturen, Horgen kulturen i Nord Sveits og Sørvest Tyskland, Baden kulturen, som strakk seg fra det sørlige Tyskland og østlige Sveits til det østlige Ungarn, og fra det sørlige Polen til det nordlige Serbia, oppsto omkring 3.500 f.vt., og Globular Amphora kulturen, som skiftet ut TRB-kulturen i Polen og i Øst Tyskland, og som strakk seg til Ukraina og inn i Tsjekkia, oppsto omkring 3.100 f.vt.

Battle-Axe- eller stridsøkskulturen, er et samlebegrep for en rekke beslektede steinalderkulturer som utvikler seg i ulike faser i det nordlige Europa fra omkring 3200-1800 f.vt., og i Norden i tiden mellom 2700-2350 f.vt. Det er en enorm europeisk arkeologisk horisont som begynner i steinalderen, florerer gjennom kobberalderen og kulminerer i bronsealder.

Denne epoken har også blitt kalt for De knuste skallers epoke ettersom man fra denne tiden har funnet mange graver med knuste hodeskaller, ikke bare av menn, men også av mange kvinner og barn. Innledningen til epoken synes å ha vært kortvarig og voldelig, og har blitt foreslått som en tid hvor man antar at et indoeuropeisk eller germansk folk invaderte Europa.

I Mellom-Europa, Øst-Europa og Nord-Europa kalles kulturgruppen like ofte for Corded Ware/Single Grave kulturen eller den båndkeramiske kulturen etter den store undergruppen av båndkeramisk kultur i Tyskland, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Sveits og Nederland.

Det er tre hovedvarianter, hvorav den sentraleuropeiske Corded Ware kulturen er i det nordlige Sveits, sørlige Tyskland, Tsjekkia og sørvest Polen, den Eastern Corded Ware kulturen i Slovakia, det østlige Polen, det vestlige og nordlige Ukraina, samt i Belarus og inn i Russland frem til Volga, og den Single Grave kulturen i Nederland, det nordlige Tyskland, Danmark, det sørlige Sverige, kyst Norge, det nordlige Polen, Litauen, Latvia, Estland og det sørlige Finland.

Andre omtalte undergrupper er for eksempel den danske enkeltgravkulturen, den svensk-norske stridsøkskulturen, den finske båtøksekulturen, samt de østlige utpostene, som vil si den midte Dnieper kulturen og den russiske Fatjanovo-Balanovo kulturen i det øvre Volga. De ulike navnene av ellers overlappende fenomener kommer delvis av ulik arkeologisk forskningstradisjon og delvis grunnet av behovet for å skille mellom mindre detaljer innenfor ellers likelydende kulturer.

Opprinnelsen til disse kulturene er uklar, men antagelig var det en utvikling fra en blanding mellom TRB, og da især Baalberge, og Wartberg kulturene, samt innflytelse fra Yamna/Kurgan kulturen fra de ukrainske steppene. Uansett så absorberte den TRB kulturen og Globular Amphora kulturen, samt Horgen, Wartberg og Baden kulturene.

Den Midre Dnieper kulturen har få levninger, men inkluderer den enkleste veien inn i Sentral og Nord Europa fra steppene. Tidligere, da man assosierte Battle Axe kulturene med innføringen av de indoeuropeiske språkene, så man Fatyanovo kulturen som et indoeuropeisk superstrata over et uralisk substrata, noe som kunne forklare noen av de lingvistiske låneordene som blir funnet.

Corded Ware kulturen ble lenge utpekt som den kulturelle horisonten som best passet beskrivelsen for det proto-indoeuropeiske urhjem, at det indoeuropeiske språket hadde hatt sin opprinnelse på de nordgermanske slettene for så å spre seg utover, men dette har man gått bort fra ettersom alt tyder på at det indoeuropeiske språket utviklet seg langs med Svartehavet.

På tross av at det kan synes som om Corded Ware kulturen var et resultat av invasjon og besetting av folk fra Yamna/kurgan kulturen, som introduserte det indoeuropeiske språket, er det få tegn på at kurganfolk skiftet ut de jordbruksbaserte sentraleuropeerne, som allerede hadde vært indoeuropeere, hvorav flesteparten trolig talte keltisk, siden spredningen av LBK kulturen, og som kan ha vært identifisert med den sentraleuropeiske Corded Ware kulturen.

Kurganfolkene var trolig balto-simmerere. Noen av disse kan ha immigrert til Skandinavia og det nordlige Tyskland, hvor de blandet seg med lokalbefolkningen, viss ikke-indoeuropeiske kontribusjon til tysk gjenstår, og de ble til de germanske folkene innen Single Grave kulturen. Andre kan ha reist direkte mot Baltikum, for der å bli baltere innen den østlige Corded Ware kulturen. Andre simmerere ble igjen i Ukraina, hvor Yamna kulturen fortsatte frem til omkring 2.200 f.vt., og ble etterfulgt av de kommende simmeriske kulturene.

Forskjellen mellom kentum og satem språkene ligger i at den ene gruppe har en k-lyd hvor den andre har en s-lyd. Tallordet hundre tjener som eksempel og har gitt gruppene navn. Til kentum-gruppen hører gresk, italisk, germansk, keltisk og tocharisk. Til satem-gruppen hører slavisk, baltisk, albansk, trakisk-frygisk, og indo-iransk. Geografisk tales kentum i vest, satem i øst, med tokarisk som unntak, som ble talt i det fjerne Øst-Turkistan i Sentral-Asia.

Satem/kentum skifte ble lenge ansett for å vøære en markør som laget et skille mellom de protoindoeuropeiske språkene i vestlige og østlige språk. Nå anser man satemlydskiftet som en nyvinning som har ekspandert ut fra det sentrale indoeuropeiske språksamfunnet, men som ikke har nådd de vestlige eller de østlige, der i blant tokarisk, periferier. Det er ukomplett satemisering i baltisk og til en mindre grad i slavisk

Disse balto-simmererne/kurgan bevegelsene skjedde trolig like før Corded Ware kulturen begynte omkring 3000 f.vt. Satem/kentum delingen må ha funnet sted etter denne tiden ettersom den ikke fikk noen innvirkning på germansk, men fikk for baltisk og simmerisk, hvorav begge ble satemspråk, mens germansk er kentum.

I sitt eldste stadium har alle grupper av stridsøkskulturer en stridsøks. I senere stadier finnes det få stridsøkser i de sentraleuropeiske områdene, mens de er tallrike i de nordlige og de østlige områdene. Stridsøksene har trolig ikke blitt benyttet som våpen, men kanskje heller hatt en mer symbolsk funksjon, eksempelvis som et statussymbol.

Stridsøkskulturene er nært beslektet med den noe yngre vesteuropeiske traktbegerkulturen, Beaker kulturen, som antagelig har sin opprinnelse på den iberiske halvøya eller Sentral Europa, men introduksjonen av metall, som den gjorde samtidig med Yamna kulturen, endret de sosiale strukturene. Det er markert ved at traktbegerkulturen hadde kollektive megalittgraver mens stridsøkskulturen har individuelle graver. Sammenlignet med traktbegerkulturen med sine megalittgraver og kollektive graver virker det å ha skjedde en overgang til et mer individualistisk samfunn i stridsøkskulturene.

Traktbegerkulturen er ikke en samlet kultur, men har blitt spredt sporadisk over mye av Europa. Den indikerer en ekstensiv handelsnettverk mellom ulike vestlige kulturer i det vestlige, sentrale, sørlige og nordlige Europa. Den varer visse steder frem til omkring 1.800 f.vt. Viktige britiske steder er Stonehenge og Avebury, med Silbury Hill og West Kennet Long Barrow.

I sammenheng med ankomsten av germanere til regionen har det blitt framhevet at kystområdene rundt Atlanterhavet og Nordsjøen og til dels rundt Østersjøen var sammenbundet av en livskraftig maritim økonomi som tillot en vidtrekkende geografisk spredning og en tetter kulturell fellesskap enn de indre av Europa kunne makte. Det store antallet av helleristninger i det nordlige området, først og fremst Sverige og Norge, som viser tusener av skip har blitt sett på som en klar indikasjon på dette. For sjøfarende kulturer som den nordiske var sjøen en hovedveg og ikke en hindring.

Indusdal sivilisasjonen oppsto omkring 2.600 f.vt. Dets indo-ariske befolkning hadde migrert til Indusdalen fra Sentral Asia kanskje så tidlig som fra 5.000 f.vt. De forlot byene i Indusdalsivilisasjonen fra 1800 f.vt.

Andronovo komplekset oppstår i Sentral Asia omkring 2000 f.vt., og strekker seg fra Ural regionen hvor den grenser med den simmeriske Srubnaja kulturen, og strekker seg østover til Yenisei. Dette er proto-skyter kulturen og er delt I tre faser, Petrovka-Sintashta fasen i perioden mellom 2.000-1.600 f.vt., Alakul og Fyedorovo mellom 1.500-1.300 f.vt. og Sargary-Alexeevka mellom 1.200-1.000 f.vt.

Srubnaya eller Timber Grave kulturen oppstår i Samara og midtre Volga regionen, vest for det sørlige Ural i skog/steppe sonen, omkring 1900 f.vt. Denne sprer seg sørover opp til det kaspiske hav og Kaukasus, og vestover til Dniepr. Som med den tidligere Yamna kulturen og den intervenerende Catacomb Grave kulturen, var Srubnaya kulturen trolig simmerisk.

Stridsøksfolket og klokkebeger-kuturen smeltet sammen i Sentral-Europa, smeltet sammen kobber og tinn, og innledet dermed europeisk bronsealder omkring 2.500 f.vt. Arkeologene kaller denne nye kulturen Unetice-kulturen, etter landsbyen Unetice i Tsjekkia, der man avdekket de første boplassene. Dette området ligger ideelt plassert med tanke på handel og samkvem med utenforliggende kulturer.

Unetice-folket levde enkelt, i små landsbyer beskyttet av tømmerpalisader, og omgitt av jordbruksåkre. Sannsynligvis hadde metallarbeiderne en spesiell status og var fritatt for jordbruksplikter og militærtjeneste. Stammestrukturen besto ellers av høvdinger og krigere som tok viktige avgjørelser og hadde ansvaret for å forsterke palisadene. Denne klassedelte samfunnsstrukturen besto i lang tid, og spredte seg utover resten av Europa.

Tumulus kulturen, som utvikler seg fra Unetice kulturen, oppstår omkring 1600 f.vt. Den italiske gruppen har sin opprinnelse i proto-lusatian kulturen I denne perioden fra en blanding av keltiske og baltiske elementer.

Omkring år 1250 f.vt. inntrer det endringer i det arkeologiske materialet, som kan tyde på at det utviklet seg en keltisk-talende gren av indoeuropeisk. Den såkalte Urnefelt-kuturen med opprinnelse i det nordlige Balkan blir betraktet som en videreføring av Unetice- kulturen. Forskerne mener at disse folkene må ha snakket en tidlig form for keltisk ? proto-keltisk. Disse sprer seg til Vest Europa.

Kelternes ekspansjon fra kjerneområdene Sentral-Europa fant hovedsakelig sted i det siste årtusen f.vt. Kunnskapen om utvinning og bruk av et nytt metall, jernet, var nå kommet til dette området og europeisk jernalder var innledet. Kulturen går gjerne under betegnelsen Hallstatt- kulturen fra 750 til 400 f.vt., etter en landsby i Østerrike, der arkeologene fant rester etter bosetninger av folk som hadde drevet saltutvinning fra 1000-50 f.vt.

Migrasjoner av Q-keltere og Q-italikere kan være assosiert med denne spredningen, noe som leder til Q-keltisk bosetting i Iberia og Gaul, og til Q-italisk bosetting i Italia. Mange andre befolkningsbevegelser synes å skje på rundt samme tid, ikke aller minst den til sjøfolkene.

Disse befolkningsbevegelsene, spredningen av keltisk språk og kultur til Vest Europa, leder til en egen atlanto-keltisk blanding menneskene i Storbritannia og Irland fra omkring 750 f.vt. Grekerne hadde allerede lenge drevet tinn-handel med de britiske øyer. Tinn var et ettertraktet metall, blant annet til bronselegering. Landet ble kalt de pretaniske øyer fordi innbyggerne der kalte seg selv pretani. Dette ble av romerne oppfattet som bretani, som igjen er opphavet til navnet på den romerske provinsen Britannia. Pretani var muligens fellesnavn på hele befolkningen på dette tidspunktet, men er senere brukt mer spesifikt om de som på irsk kalles cruithni og på latin picti, hvor av alle tre betegnelser har felles opphav og betyr malte folk eller folk med bilder på. Britene er også opp gjennom historien vært kjent for å dekorere kroppen sin med bilder og mønstre, tatoveringer.

Nord og øst for det keltiske kjerneområdet presset stadig nye folkegrupper på, som går under fellesbetegnelsen germanere. Romerne kalte alle folkeslag øst for Rhinen for germanere. Mange av disse var i virkeligheten keltere, andre stammer tilhørte ikke-keltiske folk som snakket nærbeslektede indoeuropeiske språk. De egentlige germanere var først og fremst teutonene og alemannerne. Disse navnene finner vi igjen i dag i navnet på Tyskland, Allemania og Deutshland, eller Teuton-land, som har blitt til Tyskland. Navnet Teutones er forøvrig en latinsk form av et keltisk ord som betyr folk (beslektet med norsk tjod), og den samme ordstammen finner vi igjen i navnet på den galliske guden Teutates.

Hallstadt- kulturen avsetter arkeologiske spor her fra rundt 500 f.vt., og fra omkring 300 f.vt. kom en ny innvandringsbølge fra fastlandet som bringer med seg La Tene- kulturen. Det neste trinnet i kulturutviklingen kalles La Tène, etter en landsby ved Neûchatel-sjøen i det vestlige Sveits, og regnes av forskerne som den første særegne keltiske kultur. Funnene herfra kjennetegnes ved en spesielt rik og dekorativ utsmykning av våpen, metallkar, smykker, og lignende. Dette keltiske kunsthåndverket bærer samtidig tydelig preg av påvirkninger fra gresk, skytisk og etruskisk kultur.

Omkring 400 f.vt. begynte kelterne for alvor å røre på seg. De trenger over Alpene og ned på Po-sletten, der de erobrer viktige etruskiske områder, som romerne nettopp har annektert etter lange kamper. Derfra drar de videre mot selve Roma som de når på 380-tallet. Byen blir avsvidd og plyndret. Festningen Capitol blir beleiret i 7 måneder, og statsledelsen, som hadde rømt byen, måtte kjøpe seg fri med utrolige mengder gull. Kelterne, eller gallerne som romerne kalte dem, satte seg fast i Nord-Italia. Det var først ved Cæsars berømte kriger mot gallerne i årene mellom 58 og 51 f.vt. at kelterne ble varig svekket som politisk maktfaktor i Europa.

En annen gruppe keltere vandrer østover langs Donau mot Svartehavet, og slo seg ned i Transylvania. Da Alexander den store startet sine erobringstokter i 335 f.vt., måtte han først tøyle uroen blant en del stammefolk nord for Makedonia, blant dem var de keltiske scordisai og flere andre keltiske stammer.

Da Alexander døde i 323 f.vt., falt det enorme riket hans sammen, og det ble til slutt delt mellom tre av hans generaler. Samtidig begynte kelterne å bevege seg sørover inn i Illyria, og grunnla et keltisk kongedømme i Thrakia i år 297 f.vt. Ferden gikk videre sørover inn i Hellas. Templet i Delfi ble ranet for ufattelige rikdommer før de trakk seg tilbake. Deretter gikk veien inn i Lilleasia, som på denne tiden var et lappeteppe av ulike folkeslag og stater, som tidligere var blitt underkuet av Alexander, men som nå begynte å hevde sin selvstendighet igjen. Etter å ha blitt brukt som leiesoldater av makedonerkongen begynte de å kreve inn skatt fra de greske bystatene langs kysten, men ble til slutt underkuet av syrerkongen Antiochos, blant annet ved bruk av elefanter.

Ved kysten av Frygia, en annen av statene i Lilleasia, ble det i år 281 f.vt. grunnlagt et nytt kongerike, Pergamon. De kom overens med kelterne at de kunne slå seg ned i de indre deler av Frygia dersom de holdt fred. Dette landet ble senere kjent som Galatia, og underlagt kelterne. Men de fortsatte herjingene sine langs Lilleasias kyst, frem til de ble kuet av den sterke kongen Attalos av Pergamon. Etter hvert tilpasset de seg og drev sitt tradisjonelle jordbruk i mange hundre år. Språket i landet var keltisk til 600-tallet e.vt.

Langs vest og nordkysten av Svartehavet fører flere store elver, som Donau, Dniester, Bug, Dnieper og Don, gjennom brede daler dypt inn i Europa og Russlands stepper mot de rike løssjorder, som ble skapt av vindene under istiden. Det er sannsynlig at den store flodens flyktninger fulgte disse elvene på deres flukt bort fra Svartehavet.

Starcevo-koros-cris kulturen oppsto i det nordlige Balkan, men utviklet seg ikke utenfor middelhavsklimasonen, som inkluderer de sørlige og østlige delene av dagens Ungarn, hvor Karpatene danner den nordøstlige grensen. Den dekte det meste av Romania, Serbia og Bosnia, og strakk seg sørover til det sentrale Hellas. Jordbruket ble introdusert fra Hellas og Anatolia omkring 6.500 f.vt.

Befolkningen i starcevo-koros-cris kulturen besto av trako-frygernes eller illyrernes forløpere, noe også befolkningen i den etterfølgende neolittiske vinca kulturen, som så dagens lys omkring 5.300 f.vt., gjorde. Dette var et folk av indoeuropeisk talende bønder, som trolig fulgte Donau-dalen under deres flukt fra oversvømmelsen. Spor etter dette folket dukket opp i Bulgaria 150 år etter floden og spor etter en litt yngre kulturen er frilagt ved Jernporten, en innsnevring av Donau-dalen, hvor elven passerer mellom Karpatene og Balkanfjellene, på Donaus østbredde litt sør for Beograd. Ikke langt fra vincaernes boplass lå Lepenski Vir, hvor det bodde et mesolitisk folk i flere århundre, men som forlot boplassen omkring tidspunktet for oversvømmelsen av Svartehavet.

Den prehistoriske opprinnelsen til trakerne er ennå uklar, men graver kan bli funnet så langt tilbake som 3000 f.vt., da den proto-trakiske kulturen begynte å forme seg. Disse utviklet seg fra en blanding av urbefolkningstyper og indoeuropeere fra tiden under den proto-indoeuropeiske ekspansjonen i tidlig bronsealder da de sistnevnte omkring 1.500 f.vt., erobret urbefolkningen.

Trakerne er et satemfolk på linje med iranere, slavere og baltere. Det er likheter med gamle iranske folk som skytere, simmerere og sarmatere. De kan ha utgjort en del av en større trako-pelaskisk gruppe, ettersom det er paralleller mellom disse og minoerne, mykenerne, grekerne, illyrerne og frygerne. Armensk, som man regner som forløperen til gresk, er et satemspråk og minner sterkt om trako-frygisk. Armensk stammer fra illyrisk.

Formasjonen av den trakiske stammeføderasjonen skjer forut for dannelsen av de andre europeiske samfunnene, slik som romanerne, kelterne, germanerne, slaverne og skandinaverne. På tross av at man regner med at stammeføderasjonen ble dannet mellom 3.000-2.000 f.vt., levde deres stamforeldre på Balkan så langt tilbake som til steinalderen. På 1200 f.vt. reiste de ikke kun ut for å bosette seg på øyene I Middelhavet foruten også sørøstover inn over Lilleasia.

Tradisjonelt har man antatt at sumererne hadde påvirket vinca kulturen ettersom det eksisterer sterke paraleller mellom dem. Vinca kulturen, eller Tartaria, hadde blitt antatt å være fra en tid mellom 2900-2600 f.vt., mens Ur i Sumer er fra 3.500 f.vt. Det ble antatt at sumererne hadde blitt dratt til regionen på grunn av gullforekomster i Transylvania regionen, noe som hadde resultert i disse utskuddskulturene. Men nå tyder alt på at vinca kulturen og Tartaria er fra 4.000 f.vt., noe som betyr at vinca kulturen er elder enn Sumer, hvis ikke Sumer var et millennium elder enn det som blir antatt. Vinca symbolene på Balkan, også kjent som gammel europeisk skrift, stammer fra 6.000-4.000 f.vt., men blir antatt å være en slags protoskrift.

Både Samarra i Russland og i det nordlige Mesopotamia, det ene med utgangspunkt i indoeuropeisk språk, det andre i det kaukasiske sumeriske språket, er fra omkring 5.000 f.vt. Samtidig har man Shulaveri-Shomu kulturen i Transkaukasus regionen, i det armenske høylandet, fra 6000-5000 f.vt. Denne har, som vinca kulturen og Sumer sin bakgrunn i de vestasiatiske neolitiske Hassuna og Halaf kulturene. Det ser med andre ord ut som om det har eksistert samtidige høykulturer rundt om Svartehavet som kanskje sto i kontakt med hverandre og påvirket hverandre.

La Hoguette kulturen, også kalt Limburg kulturen, oppsto i nordøstlige Frankrike og sørvestlige Tyskland omkring 5.500 f.vt. Dette var en innfødt mesolitisk kultur med viktige neolitiske trekk, som hadde blitt importert fra Cardial/Impressed Pottery kulturene ved Middelhavsområdet. La Hoguette ble etter hvert absorbert av den ekspanderende LBK-kulturen. Samtidig oppsto den neolitiske Karanovo kulturen i det sørlige Bulgaria, Trakia. Dette representerer anatolerne, som krysset over og inn i Anatolia.

Den neolittiske lineær bånd keramikkultur eller LBK-kulturen oppsto fra starcevo-koros-cris kulturen, med sin startfase i nærheten av dagens vestlige Ungarn. Denne spredde landbruket til Sentral Europa, en plutselig begivenhet, som utspant seg over få årtier. I flere steder i Europa har man observert en bratt overgang fra de eldre, senmesolittiske kulturene og LBK-kulturen.

Et annet indoeuropeisk jordbruksfolk skapte LBK-kulturen, som dukket opp i Europa på samme tid som vinca-kulturen. LBK-bøndene bosatte seg i en bue fra elven Dniester tvers over det nordlige Sentral Europa så langt vest på som til lavlandet omkring det nåværende Paris, og fortrengte de opprinnelige mesolitiske jeger-samlerne. Utbredelsen av LBK-kulturen skjedde så raskt at det nesten ikke er noen tidsforskjell på bosettingene i øst og vest. Det er mulig at voldsomme begivenheter med manndrap, som fant sted ved Talheim i det sørvestlige Tyskland og andre steder i Sentral Europa på dette tidspunkt, kan henføres til møtet mellom de opprinnelige senmesolitiske folkene og de nye LBK-bøndene.

LBK-kulturen ble etterfulgt av en rekke regionale kulturer i Sentral, Nord og Øst Europa, som dekker tiden mellom 5.000-2.800 f.vt. Gruppene LBK ga opphav til fortsatte mer eller mindre de generelle karaktertrekkene til LBK. De tidligste av disse i Sentral Europa var hinkelstein kulturen i det vestlige Tyskland, som ble etterfulgt av grossgartach kulturen, strek-ornament keramikk kulturen i Sentral og Øst Tyskland, det vestlige Polen, Bohemia og Moravia, samt i Østerrike, fra hvilken den østerriske-moraviske malte keramikk kultur utviklet seg fra, mens lengyel kulturen utviklet seg i det opprinnelige LBK området i det vestlige Ungarn og nordover. Denne ble etterfulgt av jordanów kulturen i det sørvestlige Polen, Bohemia, Moravia og i Sentral Tyskland. Nært forbundet med LBK var Alföld lineær keramikk kultur, som utviklet seg langs med Tisza elven på de store ungarske slettene og ansporet til tisza kulturen lenger til øst i Ungarn og i det nordvestlige Romania før den utviklet seg til tiszapolgar kulturen. Rössen kulturen oppsto fra grossgartach kulturen i Sentral og Sør Tyskland omkring 4.800 f.vt. Denne utvikler seg videre til bischeim kulturen, som igjen utvikles videre til michelsberg kulturen.

Samtidig med tilsynekomsten av vinca- og LBK-kulturene bosatte danilo-hvar folket seg langs Dalmatias adriaterhavskyst og opp langs mange av de fruktbare dalene, som strakte seg opp i de nærliggende fjellene. Et folk kalt hamangianere, som bosatte seg ved den bulgarske kyst, synes å ha oppstått fra intet. I Haçilar i det vestlige Anatolia ble et festningsverk ødelagt og et nytt bygd ovenpå ruinene av det gamle. Ødeleggelsen fant sted på tidspunktet for floden, og igjen kan de nytilkomne være flyktninger fra Svartehavet, som i desperasjon hadde overfalt Haçilar.

Sredny Stog kulturen i Dniepr og Don regionene i Ukraina utviklet seg omkring 4.500 f.vt. Denne blir av mange oppfattet som å være den opprinnelige indoeuropeiske kulturen, men representerer trolig kun stambefolkningen til balterne og simmererne, ettersom kelterne etter LBK-ekspansjonen allerede befant seg i Sentral Europa, og illyrerne og trako-frygerne var på Balkan, mens indo-iranerne og skyterne var i Sentral Asia.

Kelterne er av noen blitt kalt Europas indianere, og sammenlikningen er kanskje ikke så søkt. Opp gjennom århundrene har de blitt utsatt for hensynsløs undertrykking, forfølging og regelrette politiske folkemord, som for eksempel ved Oliver Cromwells endelige løsning for Irland, og de beryktede utrenskningene i det skotske høylandet.

Det hele startet med Julius Cæsars massakrer av befolkningen i Gallia på 50-tallet f. Kr. Språket deres har inntil nylig vært forbudt ved lov, og under Viktoriatiden ble språket bokstavelig talt banket ut av de keltisktalende barna. Gjennom ulike assimileringstiltak har politikerne forsøkt å utrydde deres kulturelle særegenhet. De ble, som med de amerikanske indianerreservatene, trengt ut til de vestligste utposter i Europa, som Irland, Wales, Cornwall, Bretagne og Galicia.

Alle de nevnte folkeslagene dukket opp i Europa kort tid etter floden og alle synes kulturelt mer avanserte enn de folkesalg som de erstattet. De kom med nye ideer og nye redskaper, og ikke minst med jordbruket. Og handelen kom til å blomstre som aldri før i Europa. Arkeologiske undersøkelser har vist at mange av de etterlatte bostedene langs med Levantens kyster og i hele Mesopotamia ble gjenopptatt i tiden omkring oversvømmelsen, og at det skjedde en massiv innvandring av bønder hertil.

Også langs Rioni-elven i Kaukasus, som er den viktigste elven i det vestlige Georgia og har sitt utspring i Ratjaområdet i Kaukasus og flyter vestover til Svartehavet som den flyter ut i nord for byen Poti, dukkede der på samme tidspunkt bønder som opp fra ingenting. Byen Kutaisi, den tidligere hovedstaden i antikkens Kolchis, ligger ved elven. Aldersbestemmelse av bosteder langs Rioni viser at de er tidssvarende med LBK-kulturen, Haçilars fall, de nye bosettinger i Levanten og Svartehavets oversvømmelse.

I Europa og andre steder dukker det etter hvert opp en rekke spor etter megalitt- eller storsteinkulturen, en avansert jord­brukskultur i yngre steinalder som oppsto langs Atlanterhavskysten fra Spania og nordover. Stonehenge i Sørvest-England og dyssene i Danmark tilhører denne kulturkretsen, som hadde sin nordligste innflyt­else i Norge. Monumentene var av religiøs betydning. Den er et uttrykk for den kosmiske religion som menneske hadde i yngre steinalder. Steder som Newgrange og Maes Howe er mesterverker.

Distribusjonen av megalitkonstruksjoner synes å indikere områder bebodd av pre-indoeuropeiske atlanterhavsbefolkninger. Indoeuropeerne bygde aldri megalitkonstruksjoner, og det synes som om atlanterhavssamfunnet under megalitperioden er det sanne Atlantis. Denne perioden fikk sin slutt omkring 2000 f.vt., på tross av at de siste megalitiske gravene ennå var i bruk i Irland og i andre deler av Vest Europa omkring 1200 f.vt. Slutten på den megalitiske kulturen til atlanterne indikerer begynnelsen på deres adopsjon av den keltiske indoeuropeiske kultur, religion og språk.

Også pyramidene står i en religiøs sammenheng som kretser om himmellegemer, med soldyrkelsen i sentrum. De best kjente pyramidene ligger ved Giza, like utenfor Kairo. Pyramidene ble bygget for Disse ble bygd for Khufu, Khefre og Mykerinos, samt kongene, eller faraoene, for rundt 4000 år siden, fra 2700-1600 f.vt. Faraoen Kheops fikk bygget Kheopspyramiden, som er den største av alle pyramidene i Egypt og som er verdens mest kjente pyramide. Denne regnes blant Verdens syv underverker. De andre to pyramidene på Giza er Menkaurepyramiden og Khefrepyramiden. Gizas tre pyramider har siden de ble reist stimulert menneskers fantasi, og de har blitt omtalt som Josefs Kornkamre og Faraos Fjell. Ved siden av disse 3 pyramidene står Sfinksen.

Også i Mesopotamia, på Kanariøyene og Maldivene har det vært lignende byggverk. I 2006 fant arkeologer i Ukraina en forhistorisk pyramidestruktur som er minst 300 år elder enn de Egyptiske. Steinfundamentet til strukturen, som er et kompleks av templer og offeralter på toppen av en ås, som har sidene formet som trappetrinn som har visse likheter med Aztec og Maya ziggurater i Mesoamerika, ble oppdaget nær byen Luhansk øst i landet.

Man antar at pyramiden ble konstruert for ca. 5000 år siden, i den tidlige bronsealderen, av animister som tilba en solgud. Komplekset har en grunnflate på ca. 2 kvm, noe som tilsvarer størrelsen til Monaco, den er estimert til å være 60 meter høy, og var sannsynligvis i bruk i 2000 år. Oppdagelsen har mottatt blandete reaksjoner fra det akademiske miljø, og påstanden om at det er virkelig er en ekte pyramider som er blitt funnet er omstridt.

Omkring to tusen år før pyramidene begynte et predynastisk egyptisk folk å bygge deres egne megalittstrukturer ved Nabta Playa platået, hvor det i en tid var en stor innsjø i den nubiske ørken, omkring 700 km sør for dagens Kairo og i nærheten av den sudanske grensen. Omkring 5000 f.vt., lagde folkene her verdens tidligste kjente astronomiske innretning, 1000 år eldre enn, men sammenlignbar med Stonehenge. Disse strukturene utgjorde en prehistorisk kallender, som markerte hvor posisjonen hvor morgenstjernen, Sirius, ville ha gått opp ved vårsolverv.

Teorier har gått på om ikke denne kulturen hadde sin rot i Egypt, og spredde seg derfra og ut til alle verdens hjørner. Det er store likheter mellom Middelhavs megalitt strukturer, slik som i Sardinia, Sicilia og Malta, og dem i det nordlige og vestlige Europa. I følge den anatoliske hypotesen var det et pre-indoeuropeisk folk fra Anatolia, som migrerte inn i Europa sammen med spredningen av jordbruket. Nea Nikomedia i Nord Hellas var en videreføring av Catal Huyuk fra omkring 6000 f.vt. Dette var de første spor av utvikling av det europeiske jordbrukssystem. Innføringen av jordbruk førte til lenger levealder for kvinnene, noe som ga en årlig befolkningsvekst på en prosent.

Opprinnelsesstedet for de indoeuropeiske språkene har skiftevis blitt plassert i Nord- eller Sørøst Europa, det sørlige Russland, det sørlige Ural og Anatolia. Ikke minst har man hevdet at det ble brakt til Europa av kurganerne, et krigerisk nomade- og hyrdefolk fra de russiske stepper, så sent som 4.000 f.vt. Men det mest sannsynlige er at urhjemmet for den indoeuropeiske språkfamilien skal plasseres ved Svartehavets bredder, og at utbredelsen av språkene har en sammenheng med flukten fra oversvømmelsen.

Både Vinča- og LBK-kulturene besto av og spredde indoeuropeiske folkeslag. Andre indoeuropeere flyktet inn i hjertet av Eurasia langs Don og langs Volga for å nå de fjerne steppene ved de sørlige Uralfjellene. Indoeuropeerne hadde med andre ord bosatt seg i en stor bue, som strakte seg fra det vestlige Europa og Adriaterhavet over Balkan og Ukraina til det kaspiske hav. Fra denne buen skjøt tokarierne frem mot øst til Tarim bassenget på kanten av det, som kom til å utgjøre den gamle Silkevei. Det språk, som kalles tokarisk, har i dag dødd ut, men ble talt av et folk med europeiske trekk, som hadde bosatt seg i Taklimakan ørkenen i det vestlige Kina. Tarim-bassenget har i fortiden vært fylt opp av en stor sjø.

De hvite semittene, som trolig talte kaukasisk, men som reiste sørover og inn i Arabia hvor de traff på et folk som talte det afrosemittiske semittiske språket som stammer fra det østlige Afrika, Etiopia, og ubaiderne flyktet sørover fra oversvømmelsen til Levanten og Mesopotamia. De krysset bakkene og fjellene mot sør gjennom det østlige Anatolia og langs Rioni mot sør langs den østlige randen av Mesopotamia. Noen av disse, ubaidene, som talte det sumeriske språk, slo seg ned i det som senere ble til Sumer.

Ubaiderne, som på forhånd visste hvordan man overrislet den fruktbare, men tørre jorden, brukte fra starten av en lett plog. Overrisling krevde anleggelse av kanaler, noe som igjen krevde en plan, en sosial organisering for å etablere og vedlikeholde kanalene. Den usedvanlig fruktbare jord, tilstedeværelsen av ubegrensede mengder vann til overrisling og det voksende nettverk av kanaler, som også kunne anvendes til transport, skapte muligheten for en produksjon, som oversteg hjemmemarkedets forbruk vesentlig.

Sumererne hadde utviklet jordbruksteknikker som storskala intensiv kultivering av land, monokultur, organisert irrigasjon og bruk av spesialisert arbeidsstyrke, især langs med elvekanalene ved Shatt al-Arab, fra dets persiske gulf delta til utløpet av Tigris og Eufrat, omkring 5000 f.vt. Temming av dyr lettet på byrden. Sauehyrdene sammen med farmerne slo seg sammen i forsyningen av de sedimentære og semi-nomadiske samfunnene.

Geologiske og arkeologiske undersøkelser av egnene omkring Svartehavet har vist, at dette hav har hatt en noe omtumlet tilværelse i fortiden. I de første årtusen etter siste istids avslutning dekket det således et langt mindre areal, enn det som er tilfellet i dag. Svartehavet var den gang en isolert ferskvannssjø uten forbindelse med Middelhavet. Men for 7.500 år siden brøt Middelhavet gjennom Bosporus-stredet, noe som førte til dramatiske begivenheter, hvor Svartehavets bredder i løpet av få år ble oversvømmet, og menneskene, som bodde der, måtte flykte. Det er denne begivenhet som ga opphav til Bibelens beretning om Syndfloden. Det var trolig disse flyktningene som grunnla LBK-kulturen og landbruket på Sentral Europas løssjord.

Også for sumererne hadde denne floden fått stor betydning. Sumerernes myter rommer minner om deres fjerne og ukjente fortid. Beretningen om oversvømmelsen har sin opprinnelse i Sumer. Selv kongelisten herfra remser opp hvilke konger, som hadde regjert før og hvilke som hadde regjert etter oversvømmelsen. På en tavle av kalkstein funnet i Tell al-ubaid nær Ur fantes en innskrift med navnet A-anni-padda, konge av Ur, sønn av Mes-anni-padda, også konge av Ur. Mes-anni-padda opptrer på kongelisten som grunnlegger av det første dynasti etter den store floden.

I Diktet om vismannen, som er en del av Gilgamesh legenden, markerte den store oversvømmelsen slutten på den mytologiske tid og innvarslingen av den historiske tid. Sumererne var av den oppfattelse at syv vismenn dukket opp av havet i de første dagene i form av menneskeskikkelser kledd i fiskehud. Videre anføres det at de syv vismenn bygde Uruks murer og brakte sivilisasjonen til Sumererne, som vil si kunstvanning, jordbruk, anvendelsen av kobber, gull og sølv. Den såkalte Gilgamesh legenden fortalte blant annet myten om den store floden. Tavlene rommet historien om menneskets opprinnelige uskyld, om fristelsen og om syndefallet.

På leirtavlene omtales også Livets tre i Edens hage, som med stor sannsynlighet var Anus, sumerernes himmelgud, den gud, som var hovedansvarlig for skapelsen og den øverste leder av gudenes, hellige lund. I flere tilfeller har arkeologene støtt på avbildninger av Livets tre i Nimruds, oppkalt etter Noas tippoldesønn Nimrod, og Ninives palasser så vel som på de sylindere som ble anvendt til å lave segl på tempeldokumenter. Livets tre ble altid avbildet sammen med en slange.

Den mest slående del av Gilgamesh legenden er beretningen om den store oversvømmelse, som utslettet menneskeheten med unntak av en enkelt, særlig begunstiget familie, som overlevde ved å bygge en ark. Fra denne familie utgikk den nye menneskerase, som befolket verden etter at vannfloden hadde trukket seg tilbake. Utnapishtim var den sumeriske overlevende fra Syndfloden, svarende til Bibelens Noa. Gilgamesh besluttet seg for å dra av sted for å finne Utnapishtim.

På sin vei til Utnapishtim vandret Gilgamesh nordover til Eufrats kilder, hvor det i de samme kildene sår at sumererne kommer fra. Underveis passerte han de fruktbare høyder, som utgjorde den fruktbare halvmåne, og nådde området omkring Van-sjøen i Anatolia, hvor kongedømmet Urartu befant seg. Kongedømmet lå midt i de uveisomme og snedekte Taurus-fjellene. De assyriske skrifter omtaler dette fjellet som Ararat under navnet Urartu. Utnapishtim er sønn av Ubartutu, som muligvis henviser til denne geografiske region

Dernest forteller Utnapishtim om den store oversvømmelse, om hvordan han selv ble advart av guden Ea om å bygge en ark og laste den med frø fra alt levende, fordi det var gudenes hensikt å ødelegge hele menneskeheten ved hjelp av Syndfloden. Utnapishtim fulgte Eas råd, og da oversvømmelsen kom med fryktelig styrke, fløt han og hans familie rundt på arken i dagevis, hvoretter de til sist møtte fast grunn midt i et uendelig hav. Som Noah i Bibelen utsendte Utnapishtim fugler for å søke etter land. Da vannstanden endelig sank, kunne de alle forlate arken.

I følge innskriftene fra Ninive ble beretningen skrevet ned omkring 3000 f.vt. Det kan neppe betviles at Bibelens beretning om Syndfloden er en versjon av samme legende, som med Abrahams stamme ble utført fra Ur i Kaldea til Palestina. Ur var en levende by i siste del av 3.000 f.vt., hvor syndflodsberetningen kan være nedskrevet første gang. I dag anses Gilgamesh legenden for å være det viktigste litterære verk fra Sumer, et mesterverk nedfelt og endret flere ganger over en periode på 2.000 år. Ordene ble holdt i live av fortellere, lenge før de ble nedskrevet med kileskrift. Gilgamesh legenden levde videre på sumerisk, semitisk og indoeuropeisk, hvilket bevitner den enorme popularitet, som den har hatt opp gjennom historien. For sumererne kan Gilgamesh legenden ha hatt samme nasjonale status som Homers verker hadde for grekerne i antikken.

Men det finnes en ennå eldre sumerisk versjon av Syndfloden, som blir kalt Syndfloden. Denne historie er kort, men begynner som de andre med en skapelsesberetning. Ziusudra utfyller her rollen som Utnapishtim og Noa. Disse eldste versjonene av fortellingen, som opptrer i den sumeriske mytologi, beskriver alle en traumatisk begivenhet, som betegner en skillelinje i menneskehetens historie. Det synes med sikkerhet at det har eksistert en oversvømmelse som har delt menneskets historie i to deler, før og etter oversvømmelsen.

Oversvømmelsen av Svartehavet kan ha gitt anledning til myten om Syndfloden. Det var en dramatisk begivenhet, en naturkatastrofe. Gjennombruddet av demningen som skilte Middelhavet fra Svartehavet skjedde i raskt tempo. Kanskje har et jordskjelv, som før som nå hjemsøkte regionen, vært medvirkende til utløsningen av katastrofen. Som følge av isens avsmeltning og temperaturstigningen steg overflatenivået i Middelhavet, og for 7.500 år siden nådde det nær toppen av Bosporus-demningen.

Havvannet nådde et nivå hvor det skylte over Bosporus-demningen og over i Svartehavet 175 meter lengre nede. Etter hvert ble det dannet små kanaler og flodleier, som permanent tilførte havvann til Svartehavet, først forsiktig, men som i løpet av dager utviklet seg til en torden, da de små vannløpene hadde laget tilstrekkelig hull i barrieren. Det ble raskt rivende malstrømmer, som rev alt med seg på sin vei ned i Svartehavet. Til sist var det dannet en kjemperevne, som tillot 50 kubikkmeter vann å passere daglig, nok til for eksempel å dekke Manhattan med 900 m vann pr. dag. Svartehavets overflate begynte å stige 20 cm pr. dag, noe som øyeblikkelig oversvømte de flate floddeltaer og -daler, og vannet bevegde seg oppad i dalene med så mye som 1,5 km pr. dag.

Svartehavet steg i løpet av de første 12 måneder med mer enn 70 m til det nådde underkanten av malstrømmen. Deretter avtok vannets hastighet, men steg ytterligere 35 m det følgende år. Etter to år var stigningen på omkring 110 m, og kystlinjen hadde på dette tidspunkt noen steder kommet opp mot 200 km. Vannet strømmet inn i stredet til den asovske slette, som for lengst hadde blitt forlatt av mennesker. Flere år gikk med til å fylle opp bassenget, inntil det asovske hav hadde blitt gjendannet. Sammen med Svartehavet var det nå på nivå med Middelhavet og dermed verdenshavene. Gradvis ble strømningen gjennom Bosporus endret til det nåværende med en sørlig gående overflatestrøm og en svak nordgående bunnstrøm. I alt blev mer enn 100.000 kvm fruktbar landbruksjord dekket av havvannet. Det hadde tatt kun 33 år å nivellere vannstanden i Svartehavet og Middelhavet, noe som vil si at strømmen hadde vært på 60.000 kubikkmeter pr. sekund, som tilsvarer 20 ganger strømmen i Niagara vannfallet.

En begivenhet av disse dimensjoner, som ville ha tvunget eventuelle bønder, som var bosatte langs Svartehavets bredder til å flykte med alle deres ting så raskt som mulig. Som konsekvens av den enorme stigningen skulle de flykte 400-500 m om dagen for å holde tritt med vannstanden og dobbelt så mye hvis de flyktet opp langs de flate elvedalene. Hele landsbyer ville ha blitt utslettet i løpet av ganske få uker.

I den første avsmeltningsfasen og i begynnelsen av den etterfølgende Yngre Dryas levde natufierne, som førte til jordbrukets gjennombrudd omkring 12.000 f.vt., og flere andre senmesolittiske folkeslag i store deler av Vest Asia, men etter hvert som Yngre Dryas skred frem, og klimaet ble tørrere ble mange av de gamle bosettinger gitt opp, noe som viser seg i de arkeologiske funnene fra eksempelvis Jeriko og Tell Abu Hureyra i Syria.

Kaukaserne, de hvite, har sitt opphav i Nord Afrika og Vest Asia og utgjør den geneologiske hovedsammensetningen i dagens befolkning i Nord Afrika, Vest asia og Europa, samt, siden kun noen få århundrer siden, i Amerika. De har sin bakgrunn i Jerico og er en gammel kultur og språk. Kaukasisk er språket til den fruktbare halvmånes, sigdens, Samarra kulturen, i det som i dag utgjør Kurdistan i det nordlige Irak. Kaldeerne, som senere ble til Ubaid og Sumer, samt hurrierne, dagens armenere og kurdere, hvor av begge taler språk som viser langvarig kontakt med kaukasisk.

Det var i nord, i tråd med den fruktbare halvmåne, i Lilleasia og Anatolia, at de første byene ble grunnlagt. Det var først senere at sumererne vandret sørover og dannet byer og bygde kanaler, noe de hadde med nordfra. De befestet seg og dannet høykulturer i Europa, Nord Afrika og Vest Asia, samt i det nordlige India omkring 10.000 f.vt.

Kaukaserne som vandret sørover inn i Arabia skiftet over til mer nomadisk livsstil og ble til beduiner. I Yemen oppsto en høykultur med forbindelse til Etiopia. Aksum, som kan måle seg med de andre store høykulturene, er en senere representant. Dette er sentrumet for de semittiske språkenes ekspansjon, hvor av det første var akkadisk. Disse dannet etter først å ha underlagt seg Sumer verdens første imperium. Kanaans folk reiser ikke gjennom Arabia, men nordover gjennom Egypt for derfra å komme til Laventen, dagens Palestina.

Kollapset av natufiernes samfunn skjedde over hele Vest Asia. På grunn av tørken måtte menneskene bosette seg ved de tilbakeværende sjø- og elvebredder, som for eksempel Svartehavet. Natufierne nøydes med å høste ville vekster. De dyrket dem ikke.

Jordbruket utviklet seg rundt om på kloden, med systematisk jordbruk først utviklet i Vest Asia i den fruktbare halvmånen, især i det som i dag utgjør Irak og Laventen. Proto-farmere begynte å velge ut og kultivere matplanter med ønskede karakteristikker fra omkring 9.500 f.vt. Småskala jordbruk nådde Egypt omkring 7.000 f.vt. Det indiske subkontinent så farming av hvete og bygg, ikke aller minst i Mehrgarh i Balochistan, fra omkring 7.000 f.vt. Farming ble utført ved Nilens elvekanter omkring 6000 f.vt. Jordbruk ble samtidig utviklet uavhengig i Østen, med ris heller enn hvete som hovedavling. I tillegg disse kildene av karbohydrater kommer utviklingen av høyt organiserte nett fiske i elver, sjøer og havkyster, noe som førte til økning av protein.

Kollektivt var disse nye metodene for jordbruk og fiske påbegynnelsen til det største boomet i befolkningsøkning, et som har fortsatt like til i dag. Nye undersøkelser tyder på at menneskers hang til krig og konflikter har oppstått samtidig med at de begynte å dyrke jorden og slå seg ned i bebyggelser. Nye undersøkelser av omkring 14.500 år gamle skjelettrester at mennesker begynte å føre krig mellom hverandre da de gikk fra å være nomader, jegere og samlere til å være fastboende bønder. Natufierne, som levde i Levanten, var noen av de aller første moderne mennesker, som fikk øynene opp for jordbruk og slo seg ned i bebyggelser, noe som førte til en voldsom opptrapning av konfliktene. På skjeletter fra før jordbrukets fremkomst er det få eksempler på egentlige voldshandlinger, noe som ikke er tilfellet på skjeletter og knokler funnet i Tyskland og Østerrike etter ankomsten av jordbruket for 7.000-8.000 år siden.

En teori går på at det begynte å oppstå uenigheter om hvem som eide jorden, noe som ikke hadde vært et problem tidligere da mennesker var nomader, en annen forklaring kan være at de mennesker som brakte jordbruket til Europa kom i konflikt med de jegersamfunn som allerede var til stede, på en måte den omvendte konflikten som eksisterer i dag mellom nomadiske arabere og den bofaste befolkningen i Afrika, en konflikt som også pågikk mellom de første semittene som ankom Vest Asia og de bofaste sumererne, i Europa, og derfor slo dem i hjel. Det er også den mulighet at innføringen av jordbruket førte til en voldsom stigning i befolkningstilveksten, noe som økte risikoen for konflikter.

På denne tiden og frem til semittenes inntreden sørfra kan man si at det eksisterte en språklig-kulturell fellesskap i hele regionen, et fellesskap som hadde sitt sentrum i armi-subartu i det sentrale Sumer. Derfra kan man slutte at armenere og kurdere er etterkommere av sumererne. Semittene, eller akkaderne, ettersom semittene på lik linje med indoeuropeerne ikke utgjør en egen rase foruten en språkgruppe med blandet etnisk opphav, knuste dette fellesskapet lik Gud veltet Babels tårn. Semittiske språk kom til regionen i stadig flere bølger.

Krig og konflikt er særegne menneskelig egenskaper, men også sjimpansene i Afrika kan samle seg i flokker og gå til krig med det til formål å bekjempe fiender. De kan være utrolig aggressive, og det går voldsomt for seg, når grupper av sjimpanser kommer i konflikt med hverandre. Apene lever i små grupper, som utgjør samfunn på opp til 200 individer. Det kan være kamp mellom de forskjellige gruppene, men de tilhører samme samfunn og kommer derfor ikke i krig med hverandre. Men over for grupper fra andre samfunn kan de være krigeriske. Ofte handler konfliktene om ressurser og territorier. Dette på grunn av at de har organisert seg på en måte, som gjør at det altid er risiko for at det kan oppstå krig.

De kaukasiske folkene utgjør de såkalte kulturfolkene. De spredde seg i alle retninger, ikke aller minst i den fruktbare halvmåne, som vil si nordover og opp mot Lilleasia og Anatolia, hvor de utviklet de første byene, før de vendte sørover mot Persiabukta og Mesopotamia hvor de la grunnlaget for sumererne. De spredde seg ved overlegenhet kulturelt sett.

Etter hvert oppsto de første bystatene med skriftspråk og administrasjon i elvedalene rundt Eufrat og Tigris, og noenlunde parallelt også i andre elvesystemer som Indus og Nilen. Bystatene markerte starten på en byutviklingsprosess som varte til langt inn i vår egen tid og nådde globale proporsjoner. Disse byene hadde både en avansert administrasjon og en velutviklet kultur. De dreiv også tidlig en omfattende handel, noe som er fastslått gjennom funn av både menneskeskapte og naturlige gjenstander fra helt andre himmelstrøk.

De første byene og det første jordbruket dukket opp i menneskets historie noenlunde samtidig. Det var først når stammen ble bofast og nådde en tilstrekkelig størrelse at det ble mulig å drive et omfattende jordbruk. En samling av tusenvis av mennesker krever nødvendigvis en organisert matforsyning. Deretter oppsto hierarkier og klasser.

De første menneskekonstruerte boligene kan ha sett dagens lys for noe slikt som 40.000 år siden, men først for 10.000-15.000 år siden fikk bosettingene et slikt omfang at de kan kalles for byer. Dette later til å ha skjedd i høylandet i Vest Asia, i Anatolia og områdene rundt Eufrat og Tigris. Catal Huyuk i dagens Tyrkia, Irbil i Nord-Irak og Jeriko i Palestina er alle blant de eldste byer vi kjenner. Innbyggerne i Catal Huyuk later til å ha vært fredelige og gudinnedyrkende, noe som har gitt stedet stor interesse for moderne feminister, gudinnetilbedere og andre som ikke anser krig som en nødvendig del av menneskenes eller, for den saks skyld, byenes eksistens.

Det dukker opp en rekke områder i Anatolia med store seremonielle komplekser fra omkring 9.000 f.vt. De tilhørte begynnelsesfasen for jordbruk og husdyrhold, og det folket som ga opphav til de senere europeiske neolitiske kulturene. Det var store sirkulære strukturer ved steder som Nevali Cori og Göbekli Tepe.

Etter avslutningen av Yngre Dryas omkring 9.000 f.vt., da natufierne hadde forsvunnet, ble klimaet igjen varmere og især fuktigere, og menneskene kunne vende tilbake til de forlatte områdene. Det var på dette tidspunkt at de første egentlige jordbrukssamfunnene oppsto i den fruktbare halvmåne. Jordbruket oppsto i Vest Asia og utløste en verdensomspennende revolusjon hvor menneskene smed spyd og køller og ga seg til å pløye markene, høste vekstene og bygge hus og byer.

Omkring 6.000 år siden ble harmonien atter brutt av en kuldeperiode, som denne gang varte i 400 år. Tørken feide igjen over det sørøstlige Europa, det sørlige Russland og Vest Asia. Elver og sjøer i Anatolia og Vest Asia svant inn. Landsbyer ble igjen forlatt, og folk flyttet til de få tilbakeværende våte områdene, ikke minst ble Çatal Hüyük, som var en stor neolitisk bebyggelse i det sentrale Anatolia, forlatt på dette tidspunkt. Svartehavets overflate lå 1.000 m under Çatal Hüyük, noe som gjorde at folk reiste ned langs kystregionen som var beboelig under kuldeperioden, hvorimot det var for kaldt og tørt på den anatoliske høyslette. Bøndene fra Çatal Hüyük flyktet til det varmere klima ved Svartehavet.

Med adgang til ubegrensede mengder ferskvann, rike fiskevann og kystlinjer av fruktbar jord var Svartehavet som en oase midt i det tørre landskapet og tiltrakk mennesker fra hele regionen i nord og sør. Langs de frodige kystene blomstret kulturen, og det skjedde en fri og livlig utveksling av materielle varer, ideer og språk og befolkningen vokste, og bønder og fiskere bodde etter hvert tett omkring ferskvannssjøen, som i perioden 8.200 til 7.800 ble en smeltedigel for oppblandingen av gener og språk, noe som kan være grunnen til at det er så mange likhetspunkter mellom indoeuropeisk, semitisk og det språk som ubaiderne, som ble til sumererne, talte.