Dagens bilde fra skogen. jeg burde kanskje tatt bilde av meg selv, men vil ikke skremme helt vettet av dere heller, med ett sånt smålilla fjes;-)

Vi har annonse i dag på en knallfin kjole, som passer de fleste. Jeg snakker om kjolen til høyre. Den er fin med tights til også. Den finnes i grå i tillegg til den offwhite.


For dere som på lik linje med meg tror dere trenger regntøy på 17. mai så har jeg fortsatt igjen noen av de fine regnjakkene. Marineblå også:-)

Jeg ønsker dere en god tirsdag, og håper dere ikke styrer altfor mye til 17 mai.

(",) Mona

Noe av det jeg har lært meg er å forholde meg til det som faktisk blir sagt. Ikke det jeg tror blir sagt, eller det jeg tidligere analyserte meg frem til ble sagt. I samtale med andre så merker jeg at de fleste er sånn. Så nå spør jeg rett ut hva samtaleparten egentlig mener. Og det er jo så godt å få svar. Om jeg er i en samtale som blir sånn uff, nei jeg vil ikke bruke av din tid til å klage. Ja, så ikke bruk av min tid da. Tidligere så ville jeg kanskje ha sagt at du bruker ikke av min tid, og jeg lytter jeg. Men hvorfor sa jeg det, i stedet for bare si: ok da tar vi det en annen gang.

Som noen av dere vet så lente en kunde seg over disken på jobben min for noen dager siden, og fortalte meg, uten særlig innpakning, at det ikke akkurat så ut som om jeg sultet når jeg jobbet lange dager uten pause. Jeg kunne ikke annet enn å le av hele utsagnet, for det jeg så var en kvinne som ikke har det helt bra med seg selv, og dermed gjorde det henne godt å rakke ned på meg. Tidligere ville jeg ha fått det svært vondt, og hele dagen min hadde vært ødelagt, og jeg hadde ikke klart å tenke på noe annet resten av den dagen, og kanskje ikke dagen etter heller... Det er utrolig godt å ha fått denne innsikten. Når noen kritiserer meg eller barna mine, så blåser jeg helt enkelt av dem. Som regel er det kun for å gjøre seg bedre ovenfor meg. Når det er sagt så tar jeg selvfølgelig konstruktiv kritikk til meg og bruker det til mitt eget beste.

Mange mennesker og spesiellt kvinner tar seg så nær av baksnakking og sladder. Spesiellt når det gjelder dem selv, men enkelte har ikke problemer med å snakke nedsettende om andre. Jeg har også slengt ut av meg masse stygge ting opp gjennom, selv om det aldri gjorde meg noe godt. Nå får de bare snakke om meg akkurat så mye de har lyst til. Jeg kan med hånden på hjertet si at det ikke bryr meg. De som snakker om meg kjenner meg jo ikke, selv om de vet hvem jeg er. Og som regel har de bare hørt ett rykte som har passert flere.

Kanskje dette er så enkelt at det bare har med alder å gjøre. At når man kommer i 40 årene så blir man mere hjemme i seg selv, og bryr seg døyten om hva andre mener. Da snakker jeg selvfølgelig om den vanlige hverdagen. Om man stikker seg ut, og vet at man gjør det, så blir det jo alltid snakk, men da er man jo forberedt på det.

Jeg er på ingen måte blitt immun mot ting, men jeg ser litt lenger enn jeg gjorde tidligere. Og det har også gjort meg mye mere tolerant på enkelt områder, men desidert mindre tolerant på andre. Jeg har funnet min plass i mitt eget liv og koser meg hver eneste dag. Der hvor jeg tidligere alltid var på vei til noe, er jeg nå full av oppdagelser underveis. Det å gå en tur i skogen uten musikk på øret, og bare lytte til fugler og suset av trærne er en fantastisk opplevelse om man er på plass i seg selv. Har du prøvd?

Gårsdagens følgesvenn i skogen som iallefall har tid til å stoppe opp og nyte underveis. Lille fyren på 2,5 kg greide å være med på en 11 km lang tur:-)

Det å finne glede i hverdagen har blitt veldig viktig fra meg. Jeg er heldig å har nær og god kontakt med vennene mine, og snakker med noen av dem hver dag. Jeg finner glede og hvile i å kjøre til og fra jobb uten radio på i bilen, bare nyter stillheten og mine egne tanker. Og når ett stolt barnebarn dukker opp med hvitveis uten stilker i hånden så må jeg jo bare smile av gleden hennes over å ha plukket de<3

Eller så er hun god på å gi meg noen solide latteranfall. Dette drev hun med når hun var innom en liten tur i går, og jeg smiler av det enda.

Hvordan er du? Er du en av de som tar det voldsomt innover deg når noen snakker om deg? Er du en av de som snakker, eller bare lar du andre holde på? Men viktigst av alt... Hva gleder deg i den travle hverdagen?

Klem fra Mona

Dette er ett kjempetøft antrekk! :-D Bukse fra Pulz. Blazer fra Floyd, og t-shirt fra Floyd. Disse plaggene har vært veldig populære så nå må dere skynde dere om dere vil ha-

Ønsker dere en super fredag!

(",) Mona

                                      Pelsvest fra Pulz, dongeribukse fra Pulz og genser fra b.young.

Buksa er favoritten min. Den er utrolig god, og høy nok på livet for oss som ikke liker de helt lave. Den blir vist bedre på neste innlegg med klær. Antrekket passer kvinner i alle aldre. Jeg har også fått mange kjoler som egner seg til de fleste anledninger. Og til jenter i alle aldere. Håper vi sees!

Ønsker dere en fin onsdag.

(",) Mona

Men på søndag klarte jeg endelig å komme meg ut i skogen. Og for en flott opplevelse♥ Jeg har en favorittløype gjennom skogen som er gruslagt. Jeg lot med vilje tlf og musikken ligge hjemme, og det var helt fantastisk å lytte til fugler og rennende vann. Og enda bedre ble det da jeg oppdaget at formen slett ikke er så ille som jeg hele tiden forteller meg selv. Resten av søndagen satt den gode følelesen i kroppen, og jeg spurte meg selv mange ganger hvorfor jeg så lett velger bort noe som gjør kropp og sjel så utrolig godt.

Nå vet jeg at den største grunnen til at jeg gir opp er at jeg går så hardt ut. Etter ett lengre treningsopphold så starter jeg med 5 ganger i uka. I max 3 uker, og så blir det opphold ett par mnd igjen. Dette er for dumt! så nå har jeg laget meg selv en avtale om 3 ganger pr uke. Og ikke 1,5 t hver gang.

Så nå er jeg ikke så rent lite stolt når jeg forteller at disse bildene tok jeg kl 07 i dag tidlig. Jepp, jeg var ute i skogen og trente før jobb i dag! For en utrolig god følelse! Èn ting er at jeg må ned 10 kg, en annen ting er faktisk den gode følelsen en sånn start på dagen gir! Masse overskudd, og strålende humør.

Så nå er jeg tøff i trynet igjen, og påstår at dette skal jeg gjøre igjen denne uka. Meeeen bare om det ikke regner. Der går grensa mi assa ;-)

Du da, er du flinkere enn meg? (skal faktisk ingenting til) Eller er du en av de som ikke trener? Da har jeg nemlig lyst til å være som deg;-)

(",) Mona

Og helt fint går det jo. Det er bare det at denne mammaen (og sikkert alle andre mammaer) bare MÅ bekymre seg hele tiden!! Jeg blir sliten av å bekymre meg om ett eller annet hele tiden, men det stopper meg ikke fra å gjøre det. Og pappaen bare rister på hodet av meg til tider...  Nå har jo dessverre Emilie altfor stor livserfaring allerede, og det gjør at hun er svært pliktoppfyllende så jeg har all grunn til å stole på henne. Meeeen måååå bare bekymre meg litt til.

Og det er når jeg bekymrer meg som verst jeg skulle ønske jeg var 18 igjen på akkurat det med å klare ting. For alt går og det fixer seg osv. Verdensmester til tider rett og slett. Men 99% av tiden synes jeg det er greit å slippe å være 18 med all usikkerhet rundt kropp og utseende... Så ordtaket om alt til sin tid er vel passende...

Så da får jeg vel bare henge på sofaen i helgen da mens hun freser rundt. Den eneste statusen som gjelder på hennes facebook er at hun er sjåfør, bare å ringe... Kjenner bekymringen har vokst litt i takt med snøfallet, men det er vel bare å bite det i seg og la henne frese på. Og litt sånn tynt vente på en sms: Nå er jeg hjemme mamma. Natta da♥

Jaja, det går vel over dette også, for det er jo snart noe annet som dukker opp som en mamma må bekymre seg om :-)

Ønsker dere alle en god lørdag enten dere har barn i trafikken eller ikke.

(",) Mona

Dette er ett kampanjeantrekk fra b.young. Chinos (det er lange ben, Carine har trukket den opp, og i tillegg har hun på seg en større str enn hun trenger) 199,95. Genser 399,95 og singlett fra Sorbet 129,95. Det finnes knebukse og shorts i samme serie. Og den finnes i mange farger.

Løp og kjøp. Og kos dere masse i sola i dag :-)

(",) Mona

Detaljene er som på min kjole. Jeg liker å strikke flettemønster, og jeg holder også på med ett pledd. Det nærmer seg slutten, men er tungt og uhåndterlig så det tar nok enda litt tid før det er ferdig.

Jeg strikket også ullbukse til henne av restegarn. Den matcher overhodet ikke kjolen, men for henne gjorde det ingenting. Hun synes det er stas med alle fargene, og selvfølgelig at den er mest rosa;-)

Jeg har strikket veldig mange plagg i vinter, men siden jeg ikke har blogget så har jeg rett og slett glemt å ta bilde. Jeg har bl a strikket 3 mariusgensere, lue og ullbukse. Mulig det kommer bilder av det senere, ellers så har jeg selvfølgelig nye prosjekter i gang. Holder fortsatt på med sengeteppe til Philip, hekler pledd i bestemorlapper og så strikker jeg jo på det pleddet med flettemønster. Kjenner nå at jeg må ha noen små prosjekter en stund, som er gjort på en ukes tid. Babyklær f eks:-)

Strikker du, eller liker du å bruke ulltøy? Eller kanskje du ikke liker hjemmestrikket ulltøy?

(",) Mona

 Jeg har sagt det før, og jeg kommer til å gjenta det, jeg har fantastiske venner. De er lojale, humørfylte og hver eneste dag får jeg en eller annen oppmerksomhet som sier hvor mye jeg betyr for dem. Jeg har også to vennepar hvor jeg snakker like godt med både mannen som med kvinnen. Selvfølgelig om forskjellige temaer ;-) Men som singel kvinne så er det utrolig godt å få tilbakemeldinger,  og en manns synspunkt på ting også. Nå har jo jeg en mannlig bestevenn også, men til tider er jo han så oppgitt over meg så fy;-) Han kjenner meg så godt at det nesten er skremmende, og når jeg begynner å tute ørene hans fulle om ett eller annet så får jeg som regel beskjed om å gå og legge meg. Han skjønner fort når jeg er sliten for å si det sånn, for da starter jeg analysering på høyt nivå;-)

Og det er her skapet kommer inn... For i kjelleren har jeg en skjenk jeg har arvet etter besteforeldrene mine. Den er en del av en spisestue. Jeg arvet spisestuen for nesten 6 år siden. Bordet og stolene bruker jeg på kjøkkenet, men skjenken står altså i ett tomt rom i kjelleren. Kjelleren min er stor, og jeg har 2 soverom, 1 toalett og 1 stue der som jeg ikke bruker. Planen har hele tiden vært å pusse opp alle delene av spisestuen, men jeg har aldri orket å starte på det. Huset mitt er altfor stort, og noe må gjøres hele tiden. I tillegg så må jeg renovere hele huset for å få det som jeg ønsker. Men som alenemamma, og med mer enn full jobb har jeg ikke orket.

Nå blir det forandring på det. For som lyn fra klar himmel skal bestevennen skilles. Og jeg har leid ut kjelleren til han. Mot at han pusser opp kjelleren. Det føles utrolig godt å gjøre det på denne måten. Jeg hjelper han og han hjelper meg. Og det er ikke sånn at vi kommer til å henge sammen hver kveld, selv om vi bor i hver vår etasje. Og selvfølgelig kommer det til å dukke opp ting underveis som vi må ta tak i. Jeg har ikke bodd sammen med ett annet voksent menneske på 8 år, så jeg har nok noen særegenheter han kommer til å merke godt... Det gode er at vi er svært trygge på vennskapet vårt, og hvor vi står i forhold til hverandre. Grensene våre er klare og gode. Noe som også er svært viktig i forhold til sønnene våre.

Så nå må altså skapet ut av kjelleren, og da er det vel like greit å sette i gang å pusse det opp. Det er en gammeldags skjenk. Sånn jeg har forstått det så kjøpte mine besteforeldre spisestuen brukt på 1950 tallet. Den var da mørkebrun, men dessverre så ble det malt tidlig på 1970 tallet. Planen min er å pusse den helt ned, male den på nytt og få inn nytt speil. Det skal jeg få gjort på ett rammeverksted. Jeg gleder meg veldig nå til å sette i gang, men ikke minst til å få den ferdig og opp i stuen :-)

Her er altså skapet, med de detaljene som finnes på det. Jeg har aldri pusset opp ett møbel før, så det skal bli spennende å se hva jeg klarer. alle forslag mottas med takk. Bla a så er beslagene malt. Jeg trenger gode forslag på hvordan jeg skal få av malingen på de. Jeg har lyst til at de skal se så originale ut som mulig...

Livet skjer hele tiden. Deler av 2010, og hele 2011 var ett sant mareritt for meg. Hvor den ene hendelsen verre enn den andre slo ned gang på gang. Men det er faktisk sant at etter regn kommer sol. Og jeg VET at det kommer til å være sol på meg fremover nå. 2012 startet bra og fortsetter bedre. Livet er ett godt sted å være♥

(",) Mona

 Kjempesøt kjole fra Sorbet. Finnes i offwhite, beige og kommer inn i marineblå. Egner seg til kvinner uansett alder.

           Denne paljettkjolen fra Floyd er nok litt mer til partyprinsessen. Den er kjempetøff, og finnes også i beige.

                                    Shorts fra Floyd, og kjempetøff bluse fra Pulz.

Jeg beklager nok en gang bildekvaliteten, men som tidligere sagt var det tomt for strøm på kameraet. Og alt ble også tatt på sparket. Uansett så får dere jo ett innblikk i hva jeg selger på jobben min :-)

Ønsker dere en strålende tirsdag!

(",) Mona

Min måte og få litt avstand til dette på har vært å drukne meg i jobb. Jeg har jobbet 50 timer denne uken, og resten av tiden, bortsett fra onsdag kveld (som var kun min) har jeg tilbragt med barna mine. Jeg sliter fryktelig med nattesøvn, sover ca 4 t hver natt. Noe som gjør at hodet ikke henger helt med, og jeg har vært mye lei meg.

På torsdag kveld dukket det plutselig opp svært stygge meldinger i innboksen min på facebook. Meldingene handlet om en annen person og meg. Jeg ble redd og følte meg ukomfortabel. Og fikk en diskusjon med den andre involverte, fordi dette dreide seg om stygge beskyldninger. På fredag fant jeg ut ved hjelp av noen som kan det, at disse meldingene kom fra en falsk profil, og at beskyldningene som kom er regelrette løgner. Akkurat det visste jeg med èn gang, men allikevel ble alt trist og leit. Og det endte med at denne personen trakk seg fra livet mitt. Noe som forsåvidt er greit nok, for da var det nok ikke så bra i utgangspunktet heller.

Men det jeg ikke forstår er at noen oppretter falske profiler for å gjøre sånne ting! Jeg forstår ikke at noen kan legge så mye jobb i å være slem mot andre mennesker. At de kaster ut av seg så stygge beskyldninger, og hvorfor de gjør det... Jeg greier bare ikke å forstå. Jeg har fått hjelp av proffe folk, og de har sagt at det er ikke så rent sjelden at dette skjer. Og her har denne personen virkelig brukt lupen for å finne forbindelsen mellom meg og den andre personen dette gjelder. For ingen av oss har snakket om kontakten vår. Hvis jeg er venn med denne slemme personen på facebook så kan h*n ikke ha unngått å få med seg hva som skjer i livet mitt om dagen på andre områder.. Jeg forstår rett og slett ikke ondskapen i enkelte mennesker. Jeg er nå ute av facebook, men håper å være tilbake i morgen. Jeg lar ikke dette ødelegge for meg, men samtidig er jeg glad for at jeg ikke er så personlig der inne, og heller ikke har så mange bilder der...

Det gode oppe i dette er at jeg nok en gang har opplevd hvor fantastiske venner jeg har♥ De er unike, og betyr alt for meg! I går kom ei venninne på jobben bare for å si hei. Den samme venninnen lyttet tålmodig til gråten min hele veien til jobb på fredag. Da var jeg så frustrert og lei meg, samtidig som jeg visste at jeg hadde 10 timer foran meg på jobb. Da hjelper det å få sms gjennom hele dagen hvor venner spør hvordan ting går.

Denne lille nydelige karen med navnet Eothin møtte meg når jeg kom hjem fra jobb i går. Vi er barnevakt på han i helgen. Koselig liten kar. I tillegg hadde verdens beste leieboer sammen med sønnene våre laget supergod middag til jeg kom hjem. Og kvelden ble perfekt med film og skravling:-) Men fortsatt sitter dette med meldingene i meg. Jeg kommer aldri til å forstå hvorfor noen gjør noe sånt. Men kanskje jeg skal være glad for at jeg ikke forstår det...

Uansett så ønsker jeg dere alle en god søndag. Nå skal Eothin og jeg ut å gå i skogen:-)

(",) Mona

Men her er det altså noen bilder med noe av det vi har inne i dag :-)

                                                     Stjernegenseren finnes i 4 farger. Merke: Sorbet.

                                             Knalltøff regnjakke fra b.young. finnes også i marineblå.

Også jeg da, som har på meg en topp fra i fjor, eller ratt fra året før;-) Tusen takk til Carine som stilte sporty opp. Vi hadde det kjempemorsomt, og vi har tatt masse flere bilder som kommer de neste dagene. Carine stakk forøvrig av med stjernegenseren;-)

Ønsker dere en strålende dag videre!

(",) Mona

Helt siden 22 juli har jeg hørt det samme om igjen, og om igjen, og om igjen, og om igjen!!! At vi må slutte å gi denne mannen oppmerksomhet.Vi blir oppfordret til å skru av tv, slutte å kjøpe aviser, slette venner på facebook hvis de skriver om gjerningsmannen eller rettsaken sin på statusen sin... Men det å komme med disse oppfordringene er da jammen å gi mannen oppmerksomhet det også!

Det som har slått meg er at de aller fleste som kommer med disse oppfordingene er de som ikke hadde noen på Utøya, og kanskje heller ikke har noe nært kjennskap til noen som var der...

Ja, han får mye oppmerksomhet, og ja, det er nok akkurat det han ønsker og vil, og han fryder seg nok over det. Men han får nok også med seg at det norske samfunnet står sammen mot han, og at han ikke klarte å drepe fighterviljen vår mot sånne som han! Og han vet nok hva vi mener om han.

Mannen er en terrorist som har påberopt seg nødrett!!! Altså så mener han at han ikke skal ha straff, fordi dette var en livsnødvendig handling fra hans side.

Derfor vil JEG vite mest mulig! Hva kan få èn mann til å utføre en sånn handling? Hvordan klarer èn mann planlegge, prøve og feile i så mange år før han gjennomfører en terroristhandling hvor så mange mennesker dør? Hvordan har det vært mulig at INGEN har oppdaget hva han har holdt på med gjennom så mange år? Hvordan kan ett enkelt menneske tro om seg selv at det har rett til å ta andres liv på denne måten? Hvordan klarte han å kjøre bil i 75 min etter å ha drept 8 mennesker, og samtidig å være fast bestemt på å gjennomføre ett massedrap til? Hva er det som gjør at denne mannen nå i sin egen rettsak  kan sitte å si at det var helt nødvendig og at han ville gjort det igjen??? Jeg har hundrevis av flere spørsmål jeg ønsker svar på, og det eneste stedet jeg finner de svarene er gjennom denne rettsaken!

I Norge har vi ytringsfrihet! Ja, det gjør at han får oppmerksomhet. Men den ytringsfriheten gjør også at alle dere der ute som sier at dere ønsker han ikke skal få denne oppmerksomheten, kan våge å si det, uten å være redd for konsekvenser på uttalelsen deres.

Så hvorfor vil JEG vite? Jo fordi jeg ønsker ikke at dette skal skje igjen! Og da må jeg vite hvordan det kunne skje. Fordi jeg unner ingen å høre sitt eget barn skrike av redsel for å dø, uten at man kan komme barnet sitt til unnsetning. Jeg unner ingen å se på barnet sitt å fundere på hvordan livet nå hadde vært uten henne. Jeg unner ingen å ikke kunne svare barnet sitt på hvorfor/hvordan det kan finnes sånne mennesker som gjerningsmannen. Jeg unner ingen å se barnet sitt gråte fordi så mange ikke finnes mer...

Kunnskap er makt. Det er derfor jeg mener det er så viktig at vi får vite mest mulig om hva som har foregått. Kun da kan samfunnet ha en mulighet til å forebygge, og kanskje forhindre at det skjer igjen!

Denne mediedekningen har også en omvendt funksjon. Han får også lese og se at ingenting av det han har gjort har påvirket det norske folk i den retningen han ønsket. Heller tvert i mot. Etter 22 juli er vi blitt enda mere multikulturelle. Vi står sammen mot han. Vi tar ikke inn over oss det han sier. Og vi ler av han. Han ser at vi klemmer hverandre og at vi bruker sterkere våpen enn hans. Nemlig ord!!

Jeg er glad jeg bor i Norge med ytringsfriheten vår, og med rettsystemet vårt. Ja, han får oppmerksomhet, men det gjør også at vi får vite sannheten. Og først når sannheten har kommet frem så kan vi gå videre.

Så til dere som ikke ønsker han skal få oppmerksomhet. Dere har også ett valg. Skru av tv`n. La være å kjøpe avisen. La være å skrive på din egen status på facebook. Når dere skriver på statusen deres at dere ikke ønsker å gi han oppmerksomhet så er det nettopp det dere også gir han.

(",) Mona

I mnd som har gått etter ugjerningen din, så har jeg levd mitt eget liv. Gjort mine ting uten å tenke så mye på at dagen i dag skulle komme. Jeg har vært der for barna mine. Den sterke trofaste klippen de har trengt. Jeg har kost meg med familie og venner, gledet meg stort over en utrolig fremgang i jobbsammenheng. Jeg har i det hele tatt vært på ett godt sted stort sett hele veien.

Men på siden av dette så har jeg gått i terapi etter 22 juli. Hvorfor måtte jeg det? Jo fordi jeg tok ett svært dårlig valg den dagen. Ett valg som har brent seg fast, og som jeg ikke unner noen foreldre å leve med. Men allikevel ett valg de fleste foreldre ville ha gjort. Og derfor velger jeg nå å skrive min historie til deg...

 Jeg sto på jobb, sliten etter en uke på en arbeidsplass med konstant temperatur på over 30 grader innendørs. Det var fredag og masse folk i butikken. Folk som ville ha hjelp til å finne passende tøy, flere paller med nye klær som helst  skulle ut i butikk før jeg kunne dra hjem. En ny medarbeider kom på jobb, som jeg skulle gi oppgaver til. Jeg hadde kun 3 timer igjen på jobb, og lengtet til frihelg, også fordi det skulle være en barnefri helg. Lillebror var trygt plassert hos storesøster på småbruket i skogen. Emilie var trygt på Utøya. Dette var første gang Emilie fikk dra noe sted på egen hånd, og pappaen hennes og jeg hadde fleipet om at dit kunne hun få dra for der fikk hun ikke gjort noe "galt"... Skulle hun drikke eller feste så måtte hun legge på svøm, og det visste vi jo at hun ikke kom til å gjøre...

Kl 1350 ringte Emilie og sa hun ville hjem... Gro Harlem Bruntland hadde akkurat reist etter å ha vært på besøk. Det regnet voldsomt. og alt var bløtt. Både klær og telt osv... Hun hadde vært der i 2 dager og hadde hatt det veldig fint, men mistet gløden når været ble så dårlig. Jeg var stresset på jobb og ble sint på Emilie. Jeg kjeftet voldsomt og lekset opp for henne at livet handler ikke bare om hva man har lyst til, men også at man må fullføre ting man har begynt på. Jens Stoltenberg skulle komme på besøk dagen etter, og jeg VILLE at hun skulle få med seg det, og jeg VILLE ha helgen alene hjemme.

Samtalen endte med at jeg la på mens Emilie fortsatt var midt i en setning.. Jeg var rasende over at hun ikke ville fullføre dette, kjempeskuffet over at min egen frihelg ikke ble som jeg hadde gledet meg til... Kl 1530 ringte Emilie opp igjen. Hun var sint og spydig, og sa at nå kunne jeg være fornøyd for hun hadde ikke fått lov av en leder å dra hjem. Så nå kunne jeg bare kose meg hjemme alene siden jeg var så egoistisk.. Hun var sint, fortvilet og lei seg på en gang for hun ville hjem, men jeg holdt på mitt og sa jeg var enig med lederen.. Litt etter dette ringte storesøster og sa at jeg mått finne en tv på senteret for det hadde eksplodert en bombe i Oslo. Svett, varm og oppkavet ble jeg enda mere stresset av dette, og kjente allerede der at jeg var i ferd med å miste kontrollen på den dagen... Jeg fant en tv, men orket ikke å se så mye. Men jeg registrerte at senteret ble stillere, og at kundene enten forsvant eller befant seg foran tv...

På dette tidspunktet hadde du allerede gjort enorme skader uten at det var i nærheten av å stoppe deg.... Du var på vei til å gjøre den mest ufattelige gjerningen som noe kan gjøre. Å drepe barn...

Kl 1630 ringte Emilie igjen og fortalte at nå SKULLE hun hjem!!! Nå var det 5 stk som ville hjem, og de hadde snakket med en annen leder som hadde gitt de tillatelse til å dra hjem.. Jeg ble nok en gang sint på henne, og kjeftet henne ned for aldri å gjøre som hun fikk beskjed om men at det fikk til helvete være og at hun fikk komme hjem dah... 1650 ringer hun og forteller at hun står nede ved vannet på fastlandet, og at hun venter på bussen sammen med de andre. Det har blitt en diskusjon i gruppa fordi det er en stund til bussen går, og 1 av de velger å dra tilbake til øya...

Jeg avslutter dagen min på jobb kl 17, går ned til bilen min. Skrur på klimaanlegget i bilen, finner litt ro i den behagelige temperaturen, og kjenner at det ikke blir så ille at hun kommer hjem. Jeg kjører hjemover for å vente på henne hjemme så vi kan sammen dra ut og kjøpe inn til en god middag bare oss to... 1725 ringer hun igjen.... Jeg husker fortsatt stripen i veien, og den store steinen jeg svinger unna når hun ringer, at jeg tenkte på om hun hadde blitt med båten tilbake, håpet faktisk det... Jeg hadde ikke allefall ikke ventet meg det som skjedde... For det var en fullstendig hysterisk Emilie som ringte. Hun skrek og skrek, og jeg greide ikke å forstå hva hun skrek. Panikken tok meg og til slutt skrek jeg tilbake at hun måtte holde kjeft!!! Jeg hørte like hysteriske ungdommer rundt henne og til slutt forsto jeg at hun skrek MAMMA NOEN SKYTER!! Jeg stoppet bilen midt i veien, hoppet ut av bilen for alt ble trangt, jeg følte trang til å løpe, men fant allikevel en ro nok til å befale henne å løpe. Jeg skrek at hun måtte slippe alt hun hadde å bare løpe... Jeg kastet opp der i veien.. Men til vårt hell så befant Emilie seg på den riktige siden av vannet. Hun var aldri i reel livsfare. Jeg har takket min skaper mange ganger for at du hadde bestemt deg for å vente med å drepe til du kom på øya. Hadde du startet på fastlandet så kunne Emilie vært en av de første.

Jeg kastet meg i bilen, kom meg hjem og fikk på tv2. Der dreide alt seg om bombingen i Oslo, mens jeg satt og visste av noe mye verre skjedde. jeg visste også at to så forferdelige hendelser på samme dag måtte ha noe med hverandre å gjøre. Stoltenberg ble intervjuet fra ett hemmelig sted, og snakket om bombingen, men på slutten av intervjuet sa han at de hadde blitt informert om skyting på Utøya, men at det var liten informasjon. Emilie og 3 andre fra Ullensaker kastet seg på bussen og kom seg fort fra Utøya. Jeg snakket med henne på tlf hele veien hjem, og hun gråt hele tiden. De fikk stadig informasjon fra ungdom på Utøya som løp for livet. Men tøffe Emilie kom seg hjem raskt. Jeg snakket med legevakten, men de hadde ikke fått noen informasjon så de kunne ikke fortelle meg hva jeg skulle gjøre annet enn å holde rundt henne, og lytte. Tv sto på hele kvelden og vi greide ikke å gjøre noe som helst, noe jeg vet mange andre heller ikke klarte, også de som faktisk ikke hadde noen der. Emilie sin fullstendige knekk kom når hun fikk vite at lederen som hadde latt henne dra, var blitt drept...

Det er her mine problemer kommer inn. Hver eneste dag har jeg slitt med tanker om at jeg bevisst sendte min datter mot døden. Takket være hennes utrolige viljestyrke så tapte jeg diskusjonen den dagen. De fleste ungdommene overlevde, til tross for ditt iherdige forsøk på å drepe alle. Så mest sannsynlig hadde Emilie overlevd om hun hadde befunnet seg på øya. I mitt hode så overlevde Emilie fordi minuttene var på vår side. Til andre der ute så kan jeg forklare følelsen jeg har stridd med, at den er som om en forelder ser en lastebil komme langs veien, men allikevel ber barnet løpe over foran, barnet KAN jo klare det.

Når du ankom rettsalen i dag så smilte du, og gjorde din tåpelige hilsen. Det er ingen tvil om at du tror du kan styre showet. Men du kommer til kort. Ingen kommer til å la dette bli ett show. Du kommer til å dempes kraftig. Så får du bare smile hvor mye du vil. Jeg smiler jeg også, i trygg forvissning om at rettssystemet vårt kommer til å fungere optimalt denne gangen. Og jeg lo faktisk av deg når du måtte presisere at du jobber når du sitter på Ila. Du jobber nå som skribent... Hvor er det blitt av kommandøren??

Siden Emilie fysisk ikke kom til skade så har jeg i disse 9 mnd hele tiden jobbet aktivt for å få en avstand til 22 juli. Jeg har hatt hodet i sanden, og lest minst mulig om både deg, og hver enkeltes opplevelser. Men i dag kom alt tilbake, noe jeg har vært forberedt på. Jeg skjelver, er kvalm og uvel. Svimmel og hukommelsen er fullstendig borte. Men alt dette går over. Du får ikke mer makt over meg nå. Men allikevel så har jeg i dag fått en forferdelig trang til å vite absolutt alt. Og siden jeg er en berørt så har jeg også tilgang til svært mye informasjon. Dette skal jeg bruke tiden fremover til, å vite mest mulig for så å kunne lukke deg ute fra min verden.

Og så avslutter jeg på samme måte som forrige gang. Måtte du først få din straff her på jorden, så i helvete!!

Til tross for en bitteliten kropp, så er du den tøffeste jenta jeg vet om. Søstrene dine er neimen ikke tapt bak en vogn de heller. Men det er ikke få ganger de nesten har revet av seg håret i frustrasjon over alle sprellene dine. Du er en av de som virkelig har satt familielivet på prøve, og vi har vært gjennom noen runder ingen av oss unner andre..

                             .

Fokuset ditt nå om dagen ligger på førerkort. Og at du kan kjøre denne bilen uten at kjæresten din sitter ved siden av. Du er stolt over bilen din, og med rette. Du vet hva du vil, og nå er jeg stolt av denne viljestyrken din, som tidligere drev meg til vannvidd.

Det er denne vanvittige viljestyrken din som får deg dit du vil. Den samme viljestyrken som har fått deg videre etter Utøya. Som holder deg på den samme veien du alltid har hatt om å bli politi. Den drømmen har du hatt i snart 6 år uten å ha snudd en eneste gang. Om du skulle få til å gjennomføre politiutdannelsen så håper mamma at du får en stor mann til makker, som kan beskytte lille du. Men innerst inne vet jeg jo at han vil komme til å måtte bryne seg på deg som alle vi andre har måttet;-)

Du er fylt av kjærlighet, og omsorg for alle oss rundt deg. Du er flink til å fortelle oss at du er glad i oss. Etter Utøya lærte vi at det er dagen i dag som teller, og er viktig. Og dette gjorde det også litt enklere å si ja når du ville flytte til kjæresten din, til tross for din unge alder. Men Utøya gjorde deg voksen på ett blunk. Altfor voksen. Og dette er noe vi kan takle underveis om noe skulle dukke opp.

Du sprer glede og lys til de rundt deg. Du er blid og sjarmerende, og du er en fantastisk flott datter. Jeg er heldig og priviligert som fikk deg til datter. Og enda føler jeg gleden når du kom til verden som det lykketrollet du var med massa svart langt. Håret er fortsatt på plass og vakker er du. Enda mer heldig føler jeg meg over at jeg fikk beholde deg etter Utøya, og jeg føler fortsatt hver eneste gang lykken jeg hadde når jeg var inne på rommet ditt så mange ganger natten etter Utøya. Natten hvor jeg måtte lytte til pusten din om igjen, og om igjen... Og om jeg aldri har takket gud før, så gjorde jeg det da...

Nå er du klar for ditt eget liv, og jeg er trygg på å slippe deg ut i de voksnes verden. Også fordi jeg vet at du er trygg på at mamma er der.. Så trygg er du at når du i kveld skal feire 18 årsdagen din, så er det faktisk mamma som må kjøre deg til og fra festen ;-)

Så Emilie min... Lykke til i de voksnes verden Jeg er uendelig glad i deg, og gleder meg til å følge deg på veien din <3

Stor klem fra mammaen din...

Jeg kommer til å fortsette på samme måte som før, med ikke altfor personlige innlegg. Det skjer mye i livet mitt, men noe holder jeg for meg selv. Først og fremst av respekt for meg selv, men også av respekt for menneskene jeg omgåes med, og som jeg er ufattelig glad i:-)

Om under 2 uker starter rettsaken... Jeg er ambivalent i forhold til hvor mye jeg vil engasjere meg. Jeg får fortsatt vond klump i magen når det lyser en eller annen ting på forsiden av avisen. Og jeg får skjelvinger når det kommer på nyhetene. Jeg har på mange måter blitt en struts, og stukket hodet i sanden for å unngå mer om Utøya. Emilie og jeg er også to av svært få som ennå ikke har vært på Utøya...

Jeg ønsker dere alle en god påske :-) Jeg skal nyte den alene hjemme, med lange turer i skog og mark. Middag hos gode venner, og ellers ta det som det kommer.

Har du noen ønsker om hva jeg skal blogge om, eller lyst til å fortelle hva du skal gjøre i påsken så blir jeg glad for en kommentar.

Tv2 nyhetene gjentok seg selv på morningen i dag om det forferdelige glatte føret, og at på Gardermoen tok ingen fly av pga det glatte og isete underlaget. Derfor dro jeg avgårde tidligere for å slippe å stresse til jobb...

Meeeen jeg glemte planen om å ikke stresse ganske raskt.. Jeg snakket med datteren min på tlf, og var vel kanskje litt hånlig i uttalelsen om alle de dustete bilistene som nesten ikke kjørte fremover. Plutselig ble jeg vàr at føreren i bilen foran hadde mistet veigrepet.. Og suste avgårde med stø kurs mot grøfta.. Hvor jeg samtidig sier til min datter : Jøss her var det isete... Jeg sklir jeg... Jeg har kjørt av veien jeg... Det ble bom stille i andre enden, og jeg fikk summet meg til å si at jeg ringer opp igjen bare jeg har kommet meg opp på veien igjen..

Tja... Var vel ikke så enkelt å komme opp igjen da.. Og bilene dere ser her kommer faktisk ingen vei!! Føreren av bilen til høyre kom fra verksted hvor han hadde levert den andre bilen sin på etter å ha kjørt ut enda tidligere i dag!!

Her er det 15 biler og en buss som enten har kjørt ut, eller ikke kommer noen vei. Redningen for oss lå i denne traktoren og to vanvittig humørfylte karer som hjalp ALLE. Makan til mannfolk;-) Jeg sto rett opp og ned mens panikken snek seg på, for jeg fikk ikke åpnet butikken når den skal åpnes for å si det veldig pent.

Men den virkelig panikken kom ikke før en politimann dukket opp... Det er jo ALLTID  sånn at noen skal bare presse seg inn i kaoset, enten fordi de er nysgjerrige eller fordi de er verdens beste sjåfører, og ingenting skjer dem så de kan bare kjøre på. Vel, det var jo helt til lovens lange arm hevet armen fysisk og gav dem stopptegnet. Føreren bremset selvfølgelig (hvem gjør ikke det når politiet ber om det), og hva skjer da?? Jo, bilen sklir!! Mot politimannen som litt fortvilet prøver å løpe unna (Har du noen gang prøvd å løpe på is med vann på?), han kommer jo ingen sted!! Og jeg sverger på at øynene på sjåføren bulet i panikk, mens vi andre måpende ikke trodde det vi så.. Jeg hadde faktisk vett på å bli så redd at jeg skalv. Men til slutt tok skoene til politimannen tak og han kom seg i trygghet.. Jeg er faktisk rimelig imponert over at føreren ikke ble arrestert på flekken. Men blek var han så fy...

Dagens helter (",) Den ene mannen sto på skoene sine, holdt i kjettingen og bare skled bak traktoren fra bil til bil..

Mens disse festet kjettingen til bilen min, så kom det en mann ruslende forbi med en spade. Jeg er ganske sikker på at han angrer på det nå... Han gikk to biler lenger ned, og da startet ett rabalder uten like.. For ut av den tredje bilen kom ei dame, og hun var ikke nådig! Om han til h&%¤#?## hadde kunnet høre på henne og hadde satt på H&¤#"&%"" vinterdekk så hadde til h#%¤&"## dette aldri skjedd!!!! Av en eller annen merkelig grunn så var det ingen av oss som hadde lyst til å blande oss inn i den enveissamtalen for å fortelle at det var faktisk noen som hadde piggdekk, og like fordømt sto de utenfor veien...

Men karene fikk opp bilen min, tok av kjettingen og kjørte den like godt ut av veien igjen... Men på andre forsøk kom den opp og jeg snudde å kjørte en annen vei.

Jeg kom på jobb og fikk åpnet butikken 1 time for sent, blåfrossen og fnisete.. Og jeg er iallefall glad for at jeg ikke var en sur bitch. Politimannen var nok rimelig svett en stund, og jeg håper virkelig den sinte dama har bedt om unnskyldning. Fortsatt ler jeg av hele greia, men jeg er nok ikke fullt så hånlig overfor dustet biliseter siden jeg nå er en av dem ;-)

Men uansett så gjorde disse karene en kjempeflott innsats i en ellers grå og kjedelig hverdag. Jammen finnes det utrolig mye flotte mennesker når ting skjer :-)

Ønsker dere alle en sklifri kveld;-) Husk refleksvest også:-)

(",) Mona

Han ble ikke ferdig på skolen, så han ville gjøre den ferdig i går kveld. Det er nok helt greit at han ikke satser på noen håndarbeidskarriere, men oohh så søtt resultatet ble ;-)

Dere har kanskje allerede lagt merke til det... Pepperkakemannen har også vært oppe til gradering... Han sydde sammen mannen selv, og underveis spurte han om ikke jeg kunne strikke belte til mannen. Jeg heklet et i stedet siden det gikk raskere, og jammen har ikke mannen 2 striper på beltet, akkurat som produsenten ;-)

Peppekakemannen får hedersplassen på juletreet vårt i år. Nemlig rett under stjerna, for jeg ble så utrolig sjarmert av kreativiteten og skapertrangen til min sønn. Og imponert over resultatet!!

Har barna dine laget noe til jul som du er umåtelig stolt av, og som du tar frem år etter år? Vel, alt er jo ikke like vakkert... Men minnene er jo uvurderlige.

(",) Mona

 

Jeg liker veldig godt at han holder på med denne typen trening fordi han lærer utrolig mye som han bruker i livet sitt hver eneste dag.. Selvbeherskelse og respekt for andre. Høflighet og kroppskontroll. Og ikke minst gleden på andres vegne når de også klarer en gradering :-D

Klar til å gå kater..

Mange og raske situps..

Noen som har prøvd å ligge sånn en stund..?

Spark mot legg..

Stolt mottager av diplom og ny stripe <3

Godt med avslappning nå, sammen med Leon Leander som han er onkel til..

Men kroppen verker, og film ble vinneren i kveld.

Jeg er full av beundring for disse barna. 75 barn holdt på i ett i 4 timer, kun avbrutt av 2 korte drikkepauser. Ivrige var de hele veien, og de hadde tilogmed futt nok til å avslutte med 10 froskehopp. Jeg ble sliten bare av å se på...

Nå er det en rolig lørdagskveld for oss. Ønsker dere alle en god lørdag enten den tilbringes hjemme, eller på julebord :-)

(",) Mona

Livet er en reise... Hele tiden skjer det ting som former oss. Vi lar oss påvirke av hendelser og ting som blir sagt hver eneste dag. Men vi har alle ett valg på hvordan dette skal påvirke oss. Vi har ett valg på hvordan vi vil "bruke" dette i vårt eget liv. Mitt valg var å bli bitter og å gjøre meg selv til et offer.. Så når noen spurte meg hvordan det gikk med min x så var jeg ikke sen om å fortelle alt det negative jeg visste om eller kunne komme på..

Men uansett hvor bitter og hatsk jeg var så gikk livet videre... Problemet med å være bitter og offer, er at man etterhvert blir en ganske usmakelig og selvopptatt person som blir vanskelig og omgåes. Og man blir uutholdelig sliten i sjelen.. Så takk til dere venner som aldri gav opp denne bitre usmakelige bitchen her!!! Dere er helt fantastiske :-D

2011 har vært mitt helvetesår. Det startet allerede i november 2010 da jeg ble sykmeldt etter å ha gått kraftig i bakken etter å ha jobbet for mye alt for lenge, vært opptatt med å være bitter og offer, ingen ferie osv... Det er vel kanskje 40 årskrisa på sitt beste.. Eller værste... Jeg var sykmeldt i 7 mnd... I februar svevde min nest eldste datter i livsfare i flere dager etter at hun hadde fått en datter, og mens jeg satt ved sykesengen hennes takket min sjelevenn for seg på en tekstmelding... Han var den som holdt hodet mitt over vannet til enhver tid under skilsmissen 7 år tidligere. Disse to hendelsene gjorde det ikke enklere for meg akkurat.

 Men 1 juni var jeg tilbake på jobb :-D Og som dere alle da sikkert kan regne ut så var livet mitt på skinner i nesten 2 mnd før det smalt på Utøya. Jeg tror jeg aldri kan formidle til dere følelsen jeg fikk da tlf min ringte, og datteren min var fullstendig hysterisk og ikke greide å forklare hva hun opplevde, i bakgrunnen hørte jeg andre like hysteriske ungdommer! Men i vårt tilfelle gikk det jo så utrolig bra.

Disse hendelsene gjorde noe med meg. Jeg fant igjen valgene mine. Valget om hvordan mitt liv skal være. Hvis jeg skal se dramatisk på det så kunne jeg i dag ha vært uten 2 av mine barn, men det er jeg faktisk ikke!! Jeg liker å tro at jeg uansett var ved en skillevei om hvordan jeg vil leve mitt liv, men disse 3 hendelsene har i aller høyeste grad pushet opp farten ;-)

Og det er i disse dager jeg har fått bekreftet at valgene mine er gode for meg! :-) Ja, min x skal skilles. Han ringte for å fortelle meg dette på lørdag.Han hadde det vondt og vanskelig, og var svært ærlig. Statusene mine på Facebook hadde allerede en ukes tid vært full av smil og glede pga mitt eget liv. Etter at barna og jeg var informert så valgte både min x og hans x (...) og legge det ut på Facebook. Dette har ikke gått upåaktet hen... Gjennom dagen i går så fikk jeg 4 meldinger på innboksen min. Og det sto stort sett det samme... De skjønte veldig godt at jeg hadde så positive statuser nå siden min x fikk som fortjent osv... What goes around comes around.. Haha endelig får drittsekken tilbake.. 

Jeg er så ferdig med dette, det er et avsluttet kapittel i mitt liv:-)

Om han får som fortjent eller ikke er ikke opp til meg å bedømme. Jeg har ikke vært i det ekteskapet der. Det JEG ser er mange triste barn som nok en gang opplever ett brudd. Min yngste sønn ble svært trist når jeg fortalte han dette for han var så bekymret for om han fikk se pappas x igjen. Han lurer nå på hvordan julaften skal bli, og om det ikke blir trist for pappa og bo alene nå osv.. DET er det jeg ser i denne skilsmissen. Triste barn! Men samtidig ser jeg triste voksne også, som nok en gang skal dele boet i to, bekymringer for fremtiden og økonomi osv... Stillheten når den ene brått er borte, savnet og tvilen på om man har tatt rett valg..

Så nei, dere som lurer på om dette ikke gjør godt for sjelen min, det gjør ikke det. Burde en skilmisse gjøre godt for sjelen til noen?? Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg ønsker dem begge godt og at jeg håper de får til dette til det beste for barna og dem selv.

Jeg kommer til å fortsette med mine blide og positive oppdateringer på Facebook fordi det er mitt liv det gjelder, ingen annens. Akkurat som jeg kommer til å fortsette å skrive om meg og mitt her på bloggen. Og til dere som har tenkt på å komme bort og spørre meg om noe som har med min x å gjøre, gå videre. Hvis dere ikke kan spørre om meg og mitt, så foreslår jeg at dere løfter opp tlf og ringer han for å spørre. Han har nemlig svarene på sitt liv, akkurat som jeg har i mitt! Denne bitre bitchen fokuserer nå på det gode i livet, og tar valg ut i fra det;-)

Det ble jo nok ett langt innlegg fra meg.. Hvordan ville dere reagert om deres x ble singel igjen?

Jeg ønsker dere alle en strålende 1 november<3