Jeg ble 19 år i går, og det feiret jeg på fylkesledersamling i støttegruppa. Og søtere mennesker skal man lete lenge etter! Jeg hadde en super bursdag. Så tusen takk til alle som gjorde den så fin, spesielt min kjære Marthe potetmos! 

All min kjærlighet til dere gode mennesker. Takk for meg <3 

Du må utfordre deg selv til å gjøre ting egentlig ikke tør, for å overvinne dine frykter. Ikke la angsten styre livet ditt, styr det selv. Du må sitte ved roret. 

Ikke la noen fortelle deg at du ikke kan. Vis dem at du er sjefen. Jeg vet at du kan klare akkurat det du har lyst til. Du kan nå dine drømmer, du må bare ha troen på deg selv. Jeg heier på deg!

Masse kjærlighet fra meg til dere! 

Kvelden Maria konstant skravlet om Foo Fighters konserten hun hadde vært på dagen før. En liten smule irriterende da, men et fint minne nå. Always and forever. 

Dere har helt sikkert merket at blogginnleggene blir kortere og færre etterhvert som tiden går, og det er rett og slett fordi jeg begynner å gå tom for ord. Jeg klarer ikke lenger å beskrive hvordan jeg har det eller hvordan dagene går. Jeg skulle gjerne skrevet, så dere kunne lest hver dag, men det klarer jeg ikke. 

2012 har vært et utfordrende år. Fengslingsmøter, møter med advokat, rettssak, vitningen, masete journalister og mange småting som jeg aldri trodde jeg skulle trenge å tenke på en gang. Og på vanskelige dager så er det utrolig godt når fantastiske mennesker som dere som leser bloggen min tar dere tid til å skrive en kommentar, en mail eller en melding. Dere skal vite at jeg setter utrolig stor pris på alle meldingene jeg får og at jeg prøver å svare så godt jeg kan! 

Bittelillejulaften fikk jeg en melding på som jeg ikke ventet å få idet hele tatt. Mobilen jeg aldri fikk igjen etter Utøya, var blitt funnet igjen. Damen sendte meg et av bildene som var på mobilen og da kom virkelig tårene. Maria og meg på Slottsfjellfestivalen. Jeg trodde jeg aldri skulle få igjen noen av bildene fra den siste tiden, så da kom følelsene plutselig tilbake. Alle på en gang. 

I juletiden har savnet etter Maria vært ekstra sterkt. Hun elsket julen av hele sitt hjerte og spredte juleglede ved å arrangere juleverksteder. Jeg var ikke på noe juleverksted i år, som i fjor. Jeg vil ikke på det heller. Det føles så feil uten henne.
På graven hennes 24.desember var det så vakkert. Den lyste opp med lykter og lys. Noen hadde også tråkket en hjerteform i snøen rundt stenen. Det var ikke et eneste menneske der da jeg stod der en stund etter å ha satt ned et lys. Det var helt stille, det eneste jeg hørte var kirkeklokkene som varslet at gudstjenesten skulle begynne.  
Jeg savner min besteMaria mer enn ord kan beskrive. Det har gått så lang tid, men jeg husker alt så godt! Latteren og smilet. One Tree Hill-kveldene med taco og godteri, Harry Potter og Twilight lesing på senga om kvelden og løping til bussen om morgenen. Det er et og et halvt år siden jeg sist så henne, og jeg klarer bare ikke å skjønne det. Hun må jo sende meg en melding og spørre om jeg kan komme med joggebuksa hennes snart. Hun må jo ringe meg for å fortelle meg et eller annet hun syns er flaut igjen snart. Jeg savner det så utrolig mye. Jeg savner henne, bestevennen min. Mariamin! 

Håper det ligger flere bilder på mobilen enn det jeg husker å ha tatt.

Jeg håper dere har hatt en fin jul! Masse kjærlighet fra meg med ønsker om alt godt i det nye året. <3

Tusen takk til alle som stemte meg på bloggkonkurranssen!

Jeg vant ikke, men dere kan lese om vinneren HER og bloggen hennes HER 

Bare 274 dager til valget!

<3 Dere er så herlige! 

Endelig kommer det bilder fra Budapestarturen jeg var på for en ukestid siden. Turen var helt utrolig fantastisk! Mat var god, shoppingtilbudet var bra og billig, selve byen var utrolig nydelig og menneskene jeg reiste med gjorde dagen uforglemmelige! 

Vi tok ingen bilder på flyturen nedover, men fra vi kom ned den første dagen. 

Linda og jeg fant Las Vegas!

Dag 2:

Linda <3

Dag 3:

Mamma <3

Dag 4 og hjemreise:

Tusen takk til Linda, mamma og Trude for en helt fantastisk fin tur! Jeg kommer aldri til å glemme alt vi gjorde og opplevde. 

Min lille fantasiverden blir en virkelighetsflukt. Alt er som jeg vil ha det der. Ingen trusler eller redsel, bare latter og gode ord. 
Ingenting kan ta bort det som skjedde. Ord kan trøste, klemmer kan varme og hverdagen gir rutiner. Men lydene og bildene dukker opp når jeg minst venter det. Det henger over meg som en grå sky. Gråfargen dekker for øynene mine. Verden blir fargeløs og vond. Noen ganger tar jeg meg selv i å be til Gud. Jeg er ikke troende, men av og til hjelper det. Selv om jeg aldri får noe svar.

Jeg har blitt, som jeg har sagt før, "hun som var på Utøya", så det er greit at jeg ikke orker alt, det er greit at jeg bruker sovetabletter, det er greit om jeg kommer forsent til en avtale fordi jeg må til psykologen eller på møte med advokaten. Alt blir ok, bare jeg nevner ordet Utøya. Alle skjønner hvorfor, uansett hva. Folk stopper, snubler i ordene og sier til meg "Jeg er redd for å drite meg ut, eller si feil". Svært få sier feil eller gjør feil. 

Jeg har dårlig samvittighet. For at jeg ikke klarer å komme over det som skjedde i fjor sommer. Jeg vet at det er så mange i verden som opplever liknende, hver eneste dag. Som lever i frykt og uvitenhet. I frykt for å gå til skolen eller lurer på om de kanskje i morgen klarer å skaffe nok mat til å mette familien sin. Jeg vil sette pris på livet, hver dag. Smile med et ekte smil, hver dag. Være aktiv i AUF, uten å være redd. Jeg vil leve livet. Men livet lever jeg best i fantasien. 

Husk å stemme på bloggen min som Vestfolds beste blogger! Tb blogg N til 2303.

Kjærlighet! 

For en liten stund tilbake meldte jeg meg på Vestfolds beste blogger. Det er mange dyktige bloggere i Vestfold, så jeg hadde egntlig litt glemt det, helt til fredag hvor en fra Tønsbergs blad ringte meg og sa at jeg og 14 andre var i finalen. Det er 230 stykker som har meldt seg på, så jeg er veldig takknemlig bare for å være bland de 15 beste! 

Jeg har kjempelyst til å vinne og da trenger jeg deres hjelp. Dere kan stemme hver dag frem til 3.november og jeg er med i trenkningen av en Macbook Air!
Alt dere trenger å gjøre er å sende: tb blogg N til 2303 

HER er en link til artikkelen på tb.no - send altså: tb blogg N til 2303

Jeg håper dere stemmer på meg! :)

Masse kjærlighet fra meg

"Bakgrunnen for Hedersmykker er først og fremst 22. juli 2011.

Videre hadde jeg lenge vurdert en utgivelse i 2012. I den forbindelse tenkte jeg også på omslags-illustrasjon til den kommende boka; kreativ av natur som jeg er. Hjerter har alltid betydd veldig mye for meg. Og jeg hadde tegningen "ferdig i hodet" i flere uker, før jeg omsider startet med å lage en skisse.

Det begynte med hjertets venstre side: Et seks-tall. Den andre siden ble et ni-tall. Og straks så jeg symbolikken her: Hele 69 mennesker mistet så tragisk sine liv på Utøya. Øya er også hjerteformet. Og i symbolets sentrum ser du fellesskap. Tilhørighet. Man ser også bølgene... bølgene i vannet omkring øya, sjokkbølgene som snart spredte seg ut over Norge og resten av verden. Spissene; - den ubeskrivelige smerten. Omfavnelse. Nærhet. Omsorg og kjærlighet.

Jeg arbeidet litt mer med skissen, før jeg viste den til datteren min, som digitaliserte den. Allerede da hadde jeg skrinlagt tanken om at dette var en omslagsillustrasjon. For det var jo ikke det: Det fremsto for meg som et symbol for 22. juli. Både forloveden min og datteren min mente det samme. Vi ville vite om andre delte vår oppfatning. I begynnelsen av mai måned viste min kjære og jeg skissen til gullsmed Bjarne Uyttendaele. Som så det samme som oss. 

For meg er det viktig at historien om smykkets tilblivelse blir gjort kjent.

Tusen takk og varm hilsen fra Torunn Tangen (designer og forfatter)

Symbolet er søkt designbeskyttet.

Flere idèer er under utarbeidelse." LINK  LINK  til bloggene jeg fant smykket. 

"Idè og design av smykket: Torunn Tangen

Digitalisering: Jenny Andrea Tangen

Videre arbeid og støpeskje: Gullsmed Bjarne Uyttedaele"
 

Jeg vet ikke med dere, men jeg syns smykket er utrolig nydelig og skal helt klart kjøpe et! Du finner mere informasjon om hvordan du får kjøpt det på bloggene jeg har linket til.

Masse kjærlighet fra meg. 

Husker du da vi spilte inn cd sammen? I studioet i kjelleren hos faren din. Jeg tror det var sommeren 2009 eller kanskje 2010, jeg husker ikke. Men stemningen og humøret vårt husker jeg. Det var så bra! Alt var så fantastisk bra. Opptakene måtte vi gjøre mange ganger for vi lo hver gang. Alexander Rybak - Funny little world var en av sangene. Vi elsket jo han. Gale fans.  Men veldig gøy. Og jeg kommer alltid til å huske det. Alltid. 

Jeg blir så glad av å tenke på alt vi har gjort sammen, Maria. Både små og store ting. Men jeg skulle ønske at det ikke stoppet så brått. Jeg skulle ønske at du satt ved siden av meg nå, akkurat nå. 
Vi hadde garantert vært sammen i dette øyeblikk om ikke alt skjedde. Vi hadde nok spist taco og sett på One Tree Hill. Du hadde sikkert ledd av meg, om jeg fortalte deg at jeg har gjort som jeg lovte deg i syvende klasse. Jeg har fortsatt den tørkede rosen hengende på rommet mitt. Du trodde ikke på meg at jeg kom til å klare å la vær å miste den.

Verden er så utrolig urettferdig.  

Til undommen. Norddahl Grieg 1936

Så da lurte jeg på om noen av dere har vært der før? Om dere har noen tips om steder vi burde dra eller noe spesielt vi burde gjøre?

Et stykk glad pike som gleder seg til å dra på tur!

Minnekonserten august 2011. 

Minnekonserten 22.07.12 

Jeg håper plassen blir brukt, både til å sørge, men også å glede seg over de gode minnene. 

"Jeg kan se på skulpturen fra flere sider. Å se masse liv og tenke at de er her sammen med oss i hjertene våre" - Marianne Maagerø <3

♥

Jeg tenker på deg hele tiden, Maria. Jeg tenker på dagene vi levde sammen. Gråter når jeg tenker på alle dagene vi ikke får. Verden er så utrolig urettferdig. Jeg savner deg, jeg elsker deg. Jeg savner deg, jeg elsker deg! Savnet er uutholdelig, men jeg ville ikke vært deg foruten. 

Jeg smiler hver eneste dag, Maria. Så du ser at jeg gjør så godt jeg kan for å leve videre. Men det gjør vondt uten deg. 

You never know how strong you are, until being strong is the only choice you have. 

Folk lar seg ikke engasjere i debatten, fordi de rett og slett ikke ser eller skjønner alvoret i endringene.

Vi må ta vare på jorda. Den er noe i låner, ikke noe vi eier. Regjeringen la i april ut den nye klimameldinga hvor det bla. stod at CO2-avgiften i petroliumsvirksomheten skulle økes med 200 kr per tonn. ?Vi er blant de land i verden med mest ambisiøse mål for klimapolitikken. Nå vil vi forsterke innsatsen.? sier statsminister Jens Stoltenberg. Og dette er flott.

Men hva kan vi som privatpersoner gjøre for å redde jordkloden? Jo, svaret er ganske enkelt; småtiltak. La for eksempel bilen stå, og bytt den ut mot kollektive løsninger som buss og tog.

Skal du på lengre turer hvor det ikke lønner seg å ta buss eller at det ikke går, ta tog. Det går både fortere og lønner seg for miljøet.

AUF i Vestfold ønsker et Vestfold der kollektivtilbudet blir bedre og mer samkjørt. Videre ønsker vi oss en bedre tilknytning til disktriktskommunene gjennom et styrket rutenett. Vi mener dessuten at et miljøkort for buss og tog kan være med å bidra til at flere kjører kollektivt.

Det er nå det gjelder, bry deg om miljøet du også!

Marte Fevang Smith, miljøleder, AUF i Vestfold.

auf.no

Nå har det gått over et år siden alt skjedde og jeg hadde kanskje håpet at ting skulle begynne å bli litt lettere. Men jeg faller stadig tilbake i boblen, hvor jeg stenger meg inne. 
Rettssaken er ferdig, dommen har falt og kommisjonen har kommet med sin rapport. "Nå går kanskje ting tilbake til normalen." tenkte jeg. Men nei. Uansett hva jeg gjør eller hvor jeg går blir jeg minnet på hendelsen. Ikke bare i form av medieoppslag og liknende, men småting. Det er ikke alltid jeg skjønner hva som gjør at jeg tenker på det en gang. "Du må nå komme deg videre, og begynne å tenke fremover. Legge fremtidsplaner." hører jeg ofte. Men jeg klarer det ikke, vil så veldig gjerne. Men klarer ikke. Jeg skulle ønske at jeg hadde konsentrasjonen og energien til å fullføre vidregående som alle andre. Jeg skulle ønske at jeg ikke var redd for å bli skutt igjen. Jeg skulle ønske alt ble bra. Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne si at klarer meg fint i hverdagen og har det bra, men det er ikke sannheten.

Kommunepsykologen snakket om at vi måtte huske at vi er de samme personene som vi var før 22.juli, men jeg kan til tider ikke huske hvordan jeg var før. Stadig kommenterer folk at jeg har blitt så annerledes, men jeg forstår ikke hva de mener. Ja, jeg er mer nervøs, oppmerksom og kristisk. Men jeg er jo fortsatt Marte? Hun med den tørre humoren og som ler ganske høyt. Hun som liker å diskutere alt og som hater urettferdighet. 

Jeg vet ikke om jeg er meg selv lenger.. 
Noen ganger tenker jeg at jeg byttet kropp den dagen. At jeg ikke er Marte lenger. 

Jeg tar gjerne imot råd, hvis dere har! 

Masse kjærlighet